Tid for norsk selverkjennelse

– Vi har ikke gjort jobben, skriver shippingtopp Lasse Kristoffersen. Foto: E24

Det er på tide at vi nordmenn tar inn over oss at vi har opptrådt som ansvarsløse karbonprofitører. Vi har bygget en enorm rikdom på å selge global oppvarming gjennom olje og gass, men har ikke vært villige til å ta jobben med å redusere egne utslipp.

Dette er en kronikk

Vi kan ikke legge skylden på noen andre, men må gå i oss selv og erkjenne at vi ikke har gjort jobben.

La meg først slå fast følgende: Ingen av oss kan skylde på noen. Politiske ledere gjør det de ble valgt for å gjøre, og bedriftsledere gjør over tid det som er lønnsomt å gjøre. Men innenfor dette er det stort handlingsrom. Vi som har fått tilliten som ledere, har et ansvar for å gjøre alt vi kan på de lederpostene vi har. Og når vi ser hvor vi står, kan ingen av oss være fornøyde.

Vi lever i en drøm. En vill en.

Ansvaret gjelder oss alle, men for å få alle med, må vi som er ledere i politikk og næringsliv ta utfordringen først. Ved et topplederverv følger et dypt og personlig ansvar for nettopp å lede. Det innebærer at vi må sette ord på det vi mener er det rette – og så lede mot det rette. Det må vi gjøre til tross for at beslutninger kan være upopulære eller ubehagelige. Både som politikere på vegne av nasjonen og som bedriftsledere på vegne av selskapene våre.

Dessverre er DumDum Boys sine ord fra 1998 fortsatt like relevante. «Jeg lever i en drøm, en vill en». Og vi må ta et oppgjør med selvbildet vårt og snakke ærlig om hvor vi står. I Norge ønsker vi å fremstille oss som et ansvarlig og ledende land på det grønne skiftet. Det er vi ikke. Faktum er at vi har bygget vår rikdom ved å ta opp karbon fra jorden i store mengder, men er langt unna å gjøre jobben med å kutte egne utslipp.

Norske klimagassutslipp er redusert ni prosent siden 1990. Vi har forpliktet oss til å kutte 55 prosent innen 2030. Det vil si at vi på de neste seks årene må kutte fem ganger så mye utslipp som vi greide på de foregående 34 årene. Til sammenligning har Danmark siden 1990 kuttet sine utslipp med nettopp 55 prosent, og er i rute til å nå målet sitt om 70 prosent kutt innen 2030. Sverige er også på god vei med 37 prosent kutt siden 1990.

I samme periode har vi, takket være eksport av olje og gass, bygget opp et oljefond på rundt 18 000 milliarder kroner – og samtidig smurt de årlige budsjettene med flere hundre milliarder kroner ved å ta fra det samme fondet. Min kritikk går ikke på om vi bruker oljepenger eller ei, men det faktum at vi uten blygsel nyter oljeprofitten uten å ta reelt ansvar for klimaendringene vi er sterkt delaktige i å skape. Samtidig lever vi fortsatt i drømmen om at vi faktisk gjør det.

Det er behov for selverkjennelse og en korreksjon av vårt eget selvbilde. Vi må se oss i speilet og innse at vi i klimasammenheng er et land av karbonprofittører som ikke er villige til å ta vår del av ansvaret. Faktum er at vi ikke har tatt de tøffe valgene, hverken på elektrifisering av olje- og gassektoren, på vindkraft, i skips- og luftfarten, i jordbruket, på karbonprising eller på så mange andre områder. Paradokset er at vi gjerne bygger installasjoner for å selge olje til verden, men sliter med å bygge installasjoner for å selge grønn strøm til verden. Med et problem som krever et globalt evighetsperspektiv, virker vi mer opptatt av å optimalisere hva som er best for Norge i det korte bildet.

Alle vi som er så privilegert å få bo i Norge, må stille oss selv noen spørsmål og gi oss selv noen ærlige svar:

1. Vi har tjent enormt på forurensende olje og gass i Norge. Hvilket ansvar innebærer dette for Norge som nasjon?

2. Hvordan omsetter vi dette i konkrete tiltak som blir realisert her hjemme og i verden rundt oss?

3. Og hva krever det at vi personlig gjør med vår pengeseddel og stemmeseddel?

Skal vi få til de systemiske endringene som må til, og gjøre klimakamp lønnsom og skalerbar, så må alle med – både i erkjennelsen og løsningen. Men det hviler et ekstra ansvar på de av oss som har fått tilliten og ansvaret i en lederrolle i politikk, forvaltning eller næringsliv. Inn i selverkjennelsen mener jeg vi må ha med oss noen prinsipper:

1. Vi må snakke sant om hvor vi er. Vi må bidra til å skape et riktig selvbilde av Norges ansvar og ikke minst (manglende) bidrag. Som enkeltpersoner, som virksomheter og som samfunn.

2. Vi må tenke globalt og handle lokalt. Vi løser ikke et globalt problem om perspektivet er «best for Norge». Det som er best for verden er også best for Norge, i hvert fall i et generasjonsperspektiv.

3. Vi må vise personlig mot. Ledelse er å gjøre det rette for samfunnet eller virksomheten på lang sikt. Bærekraft er enkelt. Enten er det bærekraftig, eller så er det det ikke. Bærekraftig ledelse er å ta de tøffe valgene som på lang sikt legger grunnlaget for bærekraftig vekst og utvikling.

Kan eg gjørr noge med det?

Jeg har selv en konstant følelse av ikke å gjøre nok. Men jeg har bestemt meg for å gi det alt jeg har. Jeg leder et internasjonalt logistikkselskap med 12 000 medarbeidere og blant annet 125 store skip som frakter biler og utstyr over hele verden. Det betyr at vi har betydelige CO2-utslipp og et stort ansvar. Planen vår i Wallenius Wilhelmsen er å halvere utslippene innen 2030 og nå netto null innen 2040. Vi er faktisk foran skjema, men har stort sett høstet lavthengende frukter så langt. Det som virkelig krever noe av oss, er at vi må over på utslippsfritt drivstoff (for eksempel metanol eller ammoniakk laget av grønn strøm, og biodrivstoff der det ikke går) og ta i bruk grønn kraft og teknologi i hele selskapet. Det blir krevende, men vi skal klare det. Det ansvaret tar jeg personlig.

Men det er ikke tvil om at valg kan være tøffe eller kortsiktig upopulære. Som eksempel har vi gått til kundene våre og sagt at vi vil ha dem med på reisen mot netto null – og at de må betale mer for å fjerne utslipp. Nå gjør de det. Og det må de, og vi som forbrukere, gjøre om vi skal gjøre omstillingen også finansielt bærekraftig. Kostnadene er faktisk ikke så store, men alle må ta dem. Vi stopper ikke global oppvarming gjennom veldedighet. Vi må skape rammebetingelser og forretningsmodeller som gjør omstillingen lønnsom for de som driver den. Og vi må alle være villige til å ofre noe, på noen områder kanskje for alltid.

Som selskap er vi opptatt av å ta vår egen medisin. Vi skal ikke konkurrere på dekarbonisering. Målet er å redusere verdens utslipp mest mulig. Derfor er vi villige til å dele alt vi gjør og alt vi kan. Og vi skal være helt åpne og ærlige på hvor vi står og hvor vi går. Og når det er sagt, er jeg hellig overbevist om at det er et konkurransefortrinn både for oss og kundene våre om andre ikke holder samme fart.

Sigvart Dagsland har med stor innlevelse mange ganger sunget «Kan eg gjørr noge med det?». Svaret er JA. Vi kan gjørr noge med det. Vi kan velge å bli ansvarlige karbonprofitører, som faktisk tar jobben med å redusere våre egne utslipp. Vi vet hva vi må gjøre. Vi har som nasjon til og med en «Grønn bok» som beskriver det. Men skal det skje, må vi som folk og nasjon gå i oss selv og erkjenne at vi ikke har tatt ansvaret og gjort jobben. Og vi må være villig til å vise handling med både pengeseddelen og stemmeseddelen.