Nå er dommen om EMK-krenkelser på Trandum rettskraftig

Forholdene staten nå er ugjenkallelig er dømt for, skjedde da saksøkeren var internert på Trandum fra august til desember 2019. Kvinnen ble utsatt for en rekke kroppsvisitasjoner, og rutinemessig låst inne på sitt eget rom inntil 15 timer per døgn.

I fjor høst konstaterte Borgarting lagmannsrett både at behandlingen innebar krenkelse av EMK, og at det fantes hjemmel for å tilkjenne oppreisning for slike krenkelser. Sistnevnte var på det tidspunktet et uavklart rettsspørsmål, med sprikende underrettspraksis og mye teoretisk debatt.

Avklart i sommer

Spørsmålet om hjemmel for oppreisning var på det tidspunktet allerede fremmet til Høyesterett, i forbindelse med to andre verserende saker. Dette ble løst i to dommer som falt like før sommeren, der Høyesterett konstaterte at EMK artikkel 13 i seg selv gir hjemmel for å tilkjenne oppreisning.

Les: Full seier og 3,5 millioner i sakskostnader etter årevis med strid om nakenvisitasjoner

Høyesterett hadde derfor ikke behov for å behandle det spørsmålet på nytt i den saken som nå har versert, og ankeutvalget har heller ikke funnet grunn til å behandle spørsmålet om selve krenkelsene på Trandum på nytt. Staten anførte at de fire faktiske forholdene ikke utgjorde krenkelse av EMK artikkel 3 eller 8 eller Grunnloven § 93 annet ledd eller § 102, verken hver for seg eller samlet.

Advokat André Møkkelgjerd, Sulland.

Resultatet er at den tilkjente oppreisningen på 40.000 kroner blir stående. Kvinnen ble uttransportert i 2019.

Er i Etiopia

– Jeg forsøker nå å komme i kontakt med min klient, som befinner seg i Etiopia, for å informere om avgjørelsen. Oppreisningen vil kunne bidra til å gjøre en utfordrende hverdag litt enklere for min klient. Men hun har først og fremst vært opptatt av å få konstatert at den behandlingen hun ble utsatt for av norske myndigheter ikke kan aksepteres, og at dommen forhåpentligvis kan bidra til at andre ikke må oppleve det samme som henne, sier André Møkkelgjerd fra Advokatfirmaet Sulland, som har vært prosessfullmektig i saken. 

I dommene Høyesterett avsa før sommeren, der spørsmålet om hjemmel for oppreisning ble avklart, skrev førstvoterende Borgar Høgetveit Berg:

«Etter mitt syn går det då ut på eitt om ansvaret i saka her blir tufta «direkte» på EMK artikkel 13 eller på eit ulovfesta grunnlag der pliktene i EMK artikkel 13 utgjer den reelle grunngjevinga. Ut frå det eg har sagt over, er det uansett slik at det er konvensjonsbrotet, kombinert med EMK artikkel 13, som gjer at individ som har fått menneskerettane sine krenkte, har krav på oppreising for ikkje-økonomisk tap, jf. HR-2024-1169-A avsnitt 85.

Begge partane har argumentert med at deira føretrekte løysing på heimelsspørsmålet vil stille lovgjevarane friast ved ei framtidig lovregulering av ansvaret. Eg kan heller ikkje her sjå at det skulle vera nokon skilnad. Lovgjevarane vil uansett stå fritt innanfor rammene av EMK.»

Den nå rettskraftige Trandum-dommen finner du her.