Mensa-medlemmer om egen skoletid: 13 års kjedsomhet

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Sørøst-Norge - les mer.

Barn med ekstraordinært læringspotensial blir ofte satt til å fargelegge når de er fort ferdige med oppgaver i stedet for å få andre utfordringer å bryne seg på. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Også evnerike barn kan ende opp som skoletapere, advarer forsker.

– Barn med ekstra stort læringspotensial er en gruppe som er forsket en del på, men lite er gjort på hva som skjer med dem som voksne, sier Marie-Lisbet Amundsen, professor i spesialpedagogikk på Universitetet i Sørøst-Norge.

Amundsen har, sammen med kollegaer Per Einar Garmannslund og Elisabeth Stang Lund, intervjuet ti unge voksne med over gjennomsnittlig høy IQ. 

Deltakerne i forskningsprosjektet er rekruttert gjennom Mensa der man må passere en intelligenstest som plasserer deg blant de høyeste to prosent i befolkningen for å bli medlem.

– Evnerike barn faller også ut i av skolen i stor grad, sier Marie-Lisbet Amundsen, professor i spesialpedagogikk på Universitetet i Sørøst-Norge. (Foto: USN)

– Resultatene viser at disse opplevde en skoletid der de ikke ble anerkjent eller verdsatt, snarere tvert imot, oppsummerer Amundsen.

Konsekvensen ble at de evnerike barna ofte ga opp og aksepterte at skolehverdagen var preget av meningsløshet og kjedsommelighet. Dette samsvarer også med tidligere forskning på denne gruppen.

Ubenyttet potensiale

Men hva gjør 13 års kjedsomhet i skolesystemet med et menneskes lyst til videre utdanning?

– Erfaringene fra skolegangen førte til at de ikke lærte å handtere faglige utfordringer senere i utdanningsløpet, sier Amundsen.

Hun forteller at de rett og slett ikke tilegnet seg gode læringsstrategier siden de ikke hadde møtt noen faglige utfordringer på skolen.

«Jeg fikk aldri lære studieteknikk. Jeg husket jo alt, så hvorfor da lære seg å pugge for eksempel?» forteller en av deltakerne.

Forskerne forteller videre om hvordan de voksne i dag minnes en barndom der de opplevde at det var et problem for skolen at de var så vitebegjærlige og stilte utfordrende spørsmål til læreren. 

Opplevelsene deres rundt skole og læring har påvirket deres selvoppfattelse og motivasjon.

– Selv om denne elevgruppen får gode karakterer, kan de være underytere i skolen fordi de ikke får utviklet sitt potensial fullt ut, sier Amundsen.

– Dette er ressurssterke mennesker som kanskje ender på uføretrygd fordi de gir opp og opplever avmakt.

Det er anslått at mellom 10 og 15 prosent av elevene i den norske skolen lærer raskere enn sine jevnaldrende. Da inkluderes også de som har et ekstraordinært læringspotensial, noe som gjelder mellom to til fem prosent.

Evnerike barn faller også utenfor

Marie-Lisbet Amundsen har lang erfaring som pedagogisk-psykologisk rådgiver og har forsket på ufrivillig skolefravær i en årrekke. 

Ofte blir elever med lærevansker trukket fram når det kommer til skolevegring. Men hva med de som slutter å gå på skolen rett og slett fordi de ikke opplever at de lærer noe der?

– Evnerike barn faller også ut i av skolen i stor grad. I dette prosjektet fant vi at de fleste hadde falt ut av skolen på et punkt, men noen hadde klart å ta seg inn igjen, forteller Amundsen.

Elevene som kom seg videre til høyere utdanning, forteller om problemer fordi de ikke var vant til å møte motstand, noe som førte til at de ga fort opp. En brukte syv år på å kjempe seg gjennom mastergraden.

– Masteroppgaven ble en utfordring jeg ikke taklet så lett. Jeg var jo vant til at lekser og skolearbeid ble gjort i en fei. Nederlaget var så stort at jeg mistet all selvtillit, forteller en.

Men mensamedlemmene opplevde det gjerne som nytt og inspirerende å begynne på en utdanning der foreleserne syntes det var morsomt at de stilte vanskelige spørsmål.

– Det var de ikke vant til. Vi som underviser, synes det er gøy når studentene stiller spørsmål og vi kan reflektere sammen. Men den norske skolen er ikke lagt opp for det. Skolen passer de midt på treet. De som lærer lett og de som har lærevansker, faller for ofte ut, mener Amundsen.

Forelesere som setter pris på kritiske spørsmål, var noe av det beste med å begynne å studere, ifølge de unge voksne som ikke var blitt møtt på samme måte på barneskolen. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Forskningsprosjektet viser at det er i arbeidslivet ting virkelig faller på plass for flere.

– Noen arbeidsgivere har oppdaget at de har spesielle evner eller høy kompetanse, og derfor har de fått muligheten til mer utfordrende arbeidsoppgaver og karriere, sier Amundsen.

Tilrettelegging for hele spekteret

Så hvordan mener de voksne, tidligere evnerike elevene at drømmeskolen ser ut?

– Samtlige snakker om større mulighet for selvbestemmelse, sier Amundsen.

Et forslag som ofte kommer på bordet, er å la elevene gå opp en klasse eller to for å få større faglige utfordringer. Det kan være en løsning for de som er emosjonelt og sosialt modne.

– Men det er slett ikke alltid de evnerike barna er det. Min erfaring som pedagogisk- psykologisk rådgiver tilsier at det ofte er uheldig, sier Amundsen.

– Elever med stort læringspotensial har spesielle evner, lærer særdeles raskt og er gode på problemløsning. Bortsett fra dette er de like forskjellige som andre barn.

I stedet foreslår hun mer prosjektbasert skolearbeid og stasjonsundervisning som en løsning for å inkludere hele spennet av elever i læringen. Da får hver enkelt mulighet til å gå i dybden på det hen vil, basert på evner og interesse.

– Det beste hadde selvfølgelig vært om det ikke var mer enn 20 i hver klasse på barneskolen og 24 på ungdomstrinnet. Ellers blir det en umulig oppgave for en lærer å differensiere undervisningen uten ekstra ressurser, sier Amundsen.

Referanser:

Marie-Lisbet Amundsen mfl.: Tretten års kjedsomhet! Evnerike unge voksnes opplevelse av egen skoletid. Nordisk tidsskrift for pedagogikk og kritikk, 2024.

Kunnskapsdepartementet: NOU 2009: 18 - regjeringen.no, Rett til læring.