Kamala Harris var en politisk taper.
Publisert: Publisert:
Nå nettopp
Dette er en kommentar
Hvem er egentlig Kamala Harris?
I amerikansk politikk handler mye om å vinne kampen om historiefortellingen.
Ifølge Donald Trumps valgkampanje er hun en venstreradikal San Francisco-liberaler som er helt ute av takt med hva folk flest i det ekte USA bryr seg om. Og husk at i deler av USA gir San Francisco-liberaler assosiasjoner som får Grünerløkka-miljøsosialister til å virke som ansatte i finans på Aker Brygge.
Eller er Harris den dyktige kvinnen som har jobbet seg oppover og blitt Amerikas første kvinnelige visepresident, et friskt pust som har revitalisert det demokratiske partiet og håver inn kampanjedonasjoner?
Eller kanskje er hun brat? Betegnelsen kommer fra den britiske artisten Charli XCX’ nyeste plate. Å være brat er å være en slags bohemsk, føkk-forventningene-og-fest-hele-natten-kvinne. Som dessuten er ærlig og rett frem.
Akkurat det man ser etter hos lederen av den frie verden, med andre ord.
Demokratenes presidentkandidat kan være alt dette samtidig. Bortsett fra brat. Det er hun åpenbart ikke.
Noe av det mest interessante med Harris akkurat nå er hvor raskt historien om henne er endret. Eller forsøkt endret.
Det har mer enn akademisk interesse, for det kan si noe om hva svakhetene hennes er i høstens valgkamp.
De siste ukene har det meste riktig vei for Harris: Partiet slutter rekkene, pengene strømmer inn og kjernevelgerne er entusiastiske.
Nå har hun også valgt sin egen kandidat til visepresident: Minnesotas guvernør Tim Walz, som for øvrig også regnes som å stå litt til venstre i partiet.
Samtidig starter det for alvor nå.
Kamala Harris dukket ikke plutselig opp ingensteds fra og ble båret frem av en grasrotaksjon som en annen Barack Obama (ja da, han var ung senator, men det var absolutt ikke «hans tur» til å vinne nominasjonen). Hun er Joe Bidens visepresident.
Så sent som i mars laget NRK saken Hva skjedde med Kamala Harris? hvor de påpeker at hun var blitt en av de mest upopulære visepresidentene i amerikansk historie.
I 2020 stilte hun som presidentkandidat med et budskap som lå klart til venstre. Kampanjen ble vurdert som en fiasko.
Frem til i sommer var Kamala Harris en politisk taper.
Det er verdt å minne om bakteppet for høstens valg: Da Donald Trump slo Hillary Clinton i 2016 var det et sjokk for store deler av det politiske miljøet både i USA og Europa. Likevel slet demokratene med å samle seg om en presidentkandidat før 2020 før Joe Biden steg frem.
Først etter valget kom det mange, inkludert undertegnede, anser som Trumps helt utilgivelige synd: Løgnen om at valget ble stjålet og forsøket på beholde makten.
Trump skulle vært ferdig, men han viste seg å være en politisk overlever av et kaliber vi sjelden har sett maken til. I republikanernes primærvalg knuste han all opposisjon.
Hva gjorde demokratene?
De tviholdt på talepunktene om at president Joe Biden slett ikke var preget av sin alder, og like kapabel som før.
Helt til det ikke var mulig lenger.
Dermed endte vi med Kamala Harris. Hun vant ikke etter et tøft primærvalg, men ble salvet som den eneste realistiske løsningen.
Harris tok ikke over fordi hun var populær, hun er blitt populær fordi hun tok over. Det kan være gyngende grunn å bygge en beintøff valgkamp på.
Selvfølgelig kan det ha snudd fra forsommeren til nå. Harris kan vise seg å være riktig person til riktig tid. Først nå blir velgerne virkelig kjent med henne. Politikken er full av tapere som blir vinnere.
... den eneste gruppen som er større er alle vinnerne som ender med å tape.
De siste ukene har opphaussingen av Kamala Harris vært i høygir, også i norske medier. Fra brat til kokosnøtter til det smått geniale i å avfeie Donald Trump som weird (rar) i stedet for å fyre seg opp.
Harris er bedre likt enn før. Målingene viser at hun gjør det skarpere enn Biden. Men med ytterst få unntak (Tony Blair, Barack Obama) kan sjelden en politisk hype vare helt til valgdagen.
Når den tar slutt, vil det bli stadig mer åpenbart at Kamala Harris har et svært vanskelig utgangspunkt som presidentkandidat.
I politikken er det mulig å gjøre nesten like store comeback som LasarusLasarusLasarus ble i følge Johannesevangeliet vekket opp fra døden av Jesus. . Men det er like vanlig at kandidater som virker usårbare, med ett står med en fot i graven.