– Jeg var helt sikker

2 days ago 8


Han er alltid engasjert, men var nok litt ekstra giret da han var på vei til å hente arkitektteamet som skulle bygge hans nye superfabrikk i 2019.

På Lillestrøm stasjon plukket han opp delegasjonen fra det danske arkitektfirmaet. Han «pratet som en foss».

– Det var mye jeg likte med Viktoria med en gang, innrømmer Vestre i dag.

Paret møter VG langt inn i Innlandet, på grensen til Sverige. Her ligger fabrikken ThePlus, som eies av familiebedriften Vestre AS.

Det var her de to først ble kjent, og senere kjærester.

– Her hadde vi vår første samtale, sier Vestre og viser fram en skogssti like ved fabrikken.

– Visjonen var å lage en fabrikk som var transparent, uten gjerder og avsenkede områder, sier paret.– Visjonen var å lage en fabrikk som var transparent, uten gjerder og avsenkede områder, sier paret.

Viktoria Millentrup, som opprinnelig er fra en liten landsby utenfor Köln i Tyskland, var 29 år da hun ble satt til å være prosjektleder for fabrikken gjennom det danske arkitektfirmaet BIG.

Selv om det første møtet var i 2019, insisterer paret på at de ikke ble kjærester før Vestre «byttet jobb», som han sier – altså at han ble næringsminister i Støres regjering høsten 2021.

Da var fabrikken ferdig bygget.

– Men han var interessert før det, understreker Millentrup.

– Helt sikker

Det første året som kjærester reiste Millentrup mye fram og tilbake mellom Oslo og København. Etter et år flyttet hun til Norge for kjærligheten.

– Da vi startet å date, var du ganske bestemt, sier Millentrup og ser bort på Vestre.

– Det vet jeg ingenting om, parerer han med et smil.

– Så jeg visste jo at jeg ikke hadde noe valg, jeg måtte flytte, legger Millentrup til og ler.

– Nå må jeg snakke med hun norsklæreren din så du kan få pengene dine tilbake, sier ministeren og fortsetter:

– Nei da, det stemmer at jeg ikke var i tvil. Jeg var helt sikker.

Året de begynte å date feiret de nyttårsaften med Viktorias venner. Fra 1. januar var det dem.Året de begynte å date feiret de nyttårsaften med Viktorias venner. Fra 1. januar var det dem.

Siden hun flyttet til Oslo har Viktora Millentrup vært Norge på kryss og tvers. For å være sammen med en nestleder i Arbeiderpartiet, som i tillegg er minister, er noe spesielt.

– Jeg forventet ikke at han skulle bli minister. Men jeg er veldig stolt av ham. Det er litt morsomt å se ham på TV, men når han er hjemme er han bare Jan Christian.

Millentrup har bursdag i mars. I år inviterte Vestre henne med på en «hyggelig og romantisk» helg i Trondheim. Én ting hadde han derimot ikke fortalt henne.

– Jeg hadde bare glemt å fortelle at vi skulle på årsmøtet til Trøndelag Arbeiderparti.

 Fredrik Solstad / VGVestre sammen med Trond Giske og Ingvild Kjerkol på årsmøtet. Foto: Fredrik Solstad / VG

Da journalisten skyter inn at det muligens finnes hyggeligere fylkesårsmøter enn hos Trøndelag Arbeiderparti, trekker Millentrup på skuldrene og sier med et smil at hele årsmøtet sang bursdagssangen til henne.

– Gjør noe med deg

Inne i fabrikken viser Millentrup engasjert rundt. Fortsatt har hun omvisninger her, når arkitektkontor eller ingeniørfirmaer ønsker det.

Naturmaterialer og 2200 kvadratmeter glassvinduer preger hele fabrikken – i tillegg til sterke farger på både maskiner og gulv.

– Jeg sa til fabrikken i Tyskland at de måtte levere maskiner i pink.

Det ble litt støy, men rosa ble det. Fargene er viktige for å orientere seg i bygningen.

– Alt er helt symmetrisk, og du vet ikke alltid hvor nord og sør er. Fargene hjelper på det, forklarer Millentrup.– Alt er helt symmetrisk, og du vet ikke alltid hvor nord og sør er. Fargene hjelper på det, forklarer Millentrup.

Engasjementet for faget har hun alltid hatt, lenge før hun visste det ble kalt arkitektur.

– Mange tenker at bærekraft bare handler om materialer, men det handler også om natur, mennesker og ressurser som vi har lokalt. Og det handler om arbeidsmiljø.

Millentrup forteller om fabrikken faren jobbet i. Den var i betong, og det var gjerder rundt bygningen.

– Min far jobbet der hele livet. Det var kun taklys, ingen vinduer. Det gjør noe med deg.

Bor med svigers

Millentrup flyttet ikke bare til et nytt land og lærte seg et nytt språk for kjæresten. Hun flyttet også inn i en tomannsbolig paret deler med Vestres mor på Nordberg i Oslo.

– Hvordan går det?

– Nå må du huske at svigermor skal lese dette, sier Vestre før Millentrup tar ordet:

– Jeg elsker min svigermor. Det er morsomt å bo sammen. Vi spiser sammen en del, og det er bare hyggelig. Det er ingen problem.

Millentrup sier hun var innforstått med at Vestres familie, hvor mor Elisabeth og søster Marianne er nærmest, er svært tette.

– Vi er jo ikke så mange i familien, og vi har opplevd litt av hvert. I tillegg har vi brukt mye tid sammen profesjonelt, sier Vestre.

Da han var halvannet år gammel, gikk familiebedriften konkurs. Foreldrene tok med seg Jan Christian og søsteren Marianne fra Haugesund til Oslo og startet jobben med å bygge seg opp igjen.

Kjelleren ble til kontor, og våkentid var arbeidstid.

– Jeg kan ikke huske en familiemiddag, en helg eller en tur på hytta som ikke handlet om noe med jobb.

 Frode Hansen / VGI 2007 var Vestre leder i Elevorganisasjonen. Bildet er fra da han ble intervjuet i VG om at han ville avskaffe eksamen. Foto: Frode Hansen / VG

Sitt første salg la unge Vestre inn da han var rundt ti år. I ungdomsårene ble han først aktiv i Elevorganisasjonen, før han meldte seg inn i AUF. Etter hvert begynte han å jobbe på Stortinget, og livet var bra.

Fram til sommeren 2011.

Livsvalget

Da han først hørte skuddene, var han i kafébygget. Sammen med flere andre hoppet han ut av vinduet og løp. Lenge. En politibåt fikk ham etter hvert i trygghet.

69 mennesker ble drept på Utøya og åtte i Regjeringskvartalet i Oslo.

Jan Christian Vestre var en 24 år gammel idealist da den høyreekstreme terroristen angrep ungdomspartiets sommerleir. Livet etter Utøya ble aldri det samme.

Men livet stoppet heller ikke opp.

 Tor Erik Schrøder / NTBDet er 13 år siden høyreekstremisten terrorangrepet på Utøya. I sommer åpnet Jan Christian Vestre årets AUF-leir. Foto: Tor Erik Schrøder / NTB

For samme år ble pappa Jan syk, og var inn og ut av sykehuset.

Familien var lenge optimistiske, men våren etter skjønte de at det gikk mot slutten. På farens dødsleie tok Jan Christian faren i hånden og sa følgende:

– Jeg har tenkt på det. Jeg vil gjerne ta over ansvaret for familiebedriften.

Han glemmer aldri lettelsen og gleden i farens øyne. På denne tiden hadde bedriften begynt å gå rimelig bra, og Vestre ville videreføre det foreldrene hadde jobbet så hardt for.

– Tror du Utøya påvirket det valget?

– Ja, for jeg følte jeg ble voksen og fikk ansvar veldig tidlig. Det ble jo bokstavelig at en ikke kan ta noen ting for gitt i livet, og at alt kan skje. Folk reagerte veldig forskjellig etter Utøya, og jeg fant hele tiden motivasjon i det å jobbe. Det var terapi for meg, og ga mening.

– Du har tidligere sagt at du ikke er så god på å snakke om å kjenne på følelser. Har det endret seg nå som du er sammen med Viktoria?

– Hun har myknet meg opp en del, ja, sier han og ser bort på kjæresten.

– Og du har fått meg til å senke tempoet litt når jeg er hjemme og driver med andre ting. Jeg tror jeg er flinkere til å ta litt pause enn før. For nå er det ikke bare meg, nå er vi to.

Han tror nok flere var en smule skeptisk da han som 25-åring tok over bedriften, og husker møter med karer fra industrien som «rynket litt på nesen» da de hørte det Vestre beskriver som «store vyer» og voldsomme ambisjoner.

For akkurat ambisjonene var klare.

– Jeg ville vise at det går an å gjøre noe som er bra for fremtiden. Bedriften skulle ta samfunnsansvar, være bærekraft og gjøre ting ordentlig. Men også vise at det går an å bygge moderne industri og skape lønnsomme eksportarbeidsplasser i et høykostland som Norge.

Samtidig ville han bygge fabrikken på Magnor.

– Alle sparepengene i familiebedriften gikk inn i den fabrikken. Og et stort banklån på toppen av det. En må satse for å skape noe helt nytt.

– Jeg tror folk syns vi var litt gærne som skulle bygge denne svære sklien på toppen av fabrikken. Men så er det sånn, why not? Det er litt Charlie og sjokoladefabrikken her. Det er gøy det, sier Vestre fornøyd. Foto: Gøran Bohlin / VG

Det ble en suksess. I dag har Vestre AS 150 ansatte, 80 prosent eksport og omsetter for godt over 100 millioner i året.

Vestre er ikke lenger en del av den daglige driften. Nå er det jobben og Viktoria som står i fokus. De har store planer for fremtiden - men én ting synes ikke Viktoria går raskt nok.

Read Entire Article