Hei og hå!
Nylig hadde kollegene mine premiere på en ny podkast som er en lesesirkel for hele Norge. Det slo meg at jeg, som er så glad i å lese, aldri vært i noen lesesirkel.
Jeg tror rett og slett ikke jeg er skapt for organiserte aktiviteter, for etter fullført utdannelse har jeg ikke vært medlem av så mye som vinklubb.
Derimot synes jeg det er TOPP å høre andre snakke om bøker på radio og podkast. Så nå er jeg i full sving med å lese boka og høre podkasten, og jeg håper du vil bli med på ferden.
I ukas bokbrev har jeg også funnet et bokomslag som fortjener å ses nærmere på, og jeg har et ganske random lesetips, en biografi om den rocka tennisspilleren André Agassi.
La oss begynne med en av verdens mest kjente klassikere, som vi børster støvet av i høst.
I januar 2017 spratt plutselig en roman skrevet i 1940-årene inn på bestselgerlistene. Det skjedde etter en pressekonferanse der Donald Trumps team presenterte et overdrevent høyt tall på antall oppmøtte under presidentinnsettelsen.
Spesialrådgiver Kellyanne Conways bruk av uttrykket alternative facts minnet folk om en bestemt gammel bok. De løp til bokhandelen, og salget av George Orwells dystopi fra 1948 gikk opp 9 500 %.
At «1984» kan fortelle oss noe om fake news, totalitære tendenser og kunstig intelligens er én av grunnene til at den nystartede podkasten «Leseklubben» valgte akkurat denne romanen som sin første bok. Når vi snakker om klassikere vi burde ha lest (om igjen), er «1984» en bok mange av oss tenker på.
Jeg har hatt romanen stående ulest i bokhylla i mange år. Ubevisst har jeg vel tenkt at det ekte 1984 har kommet og gått for lengst, så den boka er vel litt utdatert hva gjelder fremtidsvisjoner?
Så feil kunne jeg ta.
Som en av verdens mest kjente romaner, er «1984» innvevd i samfunnet vårt. Når noen i dag snakker om Big Brother, må vi spørre om de mener realitykonseptet eller Orwells kreasjon. Mange kjenner orwellske uttrykk som Storebror ser deg, nysnakk og tankepoliti. Men hva skjer egentlig i romanen?
En alminnelig arbeider i en totalitær stat begynner en dag å skrive dagbok, noe som er strengt ulovlig. Gjennom dagboka begynner Winston Smith å sette spørsmålstegn ved det dominerende regimet han lever i. Ikke nok med det, han forelsker seg i og ligger med den vakre Julia, i en verden der begjær skal utraderes.
For oss som husker Sovjetunionen, er det tydelig hvilket regime Orwell hovedsakelig har hatt i tankene da han skrev boka. Matmangel, lydighet til staten, angiveri og fjerning av personer fra historiebøkene er alle kjent fra Stalins styre. Hitlers Nazi-Tyskland og Francos Fascist-Spania synger også med.
Men «1984» er en fremtidsroman skrevet i 1948, som slett ikke ble utdatert i 1984. Romanen kunne like gjerne hett «2024», når du ser på verden rundt oss i dag.
Orwell er i sylskarp i sin analyse av totalitære tendenser, som kan finnes både på ytre høyre- og venstresiden.
Allerede seks kapitler inn i boka får jeg så mange assosiasjoner til nåværende fenomener at hjernen min går som et flipperspill: ping, ping, ping!
I boka blir alle overvåket av staten i sine egne hjem. Bare tenk på hvor mye vi lar oss overvåke, ikke bare av staten, men av amerikanske selskaper: Meta vet hva og hvem vi liker, Google vet hva vi lurer på, Apple vet hvor vi oppholder oss, og mange av oss deler noe så intimt som hjerteslag og åndedrett gjennom våre digitale armbåndsur.
At skolebibliotek i USA nå fjerner «1984» fra hyllene (på grunn av seksuelt innhold) er tragisk. Mens vi er inne på USA, bør vi nevne at stadig flere stater får herredømme over kvinners kropp og tar fra dem avgjørelsen om de skal bære frem et barn eller ikke.
Hele Russland er på full fart tilbake til nettopp det stalinistiske styresettet Orwell skildrer i romanen, og stater som Iran, Afghanistan, Kina og Nord-Korea har åpenbare likhetstrekk med det undertrykkende regimet vi møter i «1984».
Jeg tror jeg trygt kan slå fast at vi det aldri har blitt produsert flere dystopier enn i våre dager, om det er i romanform, filmer, TV-serier eller dataspill. Noen av dem er sterkt inspirert av Orwell, som Margaret Atwoods roman fra 1985, «The Handmaid's Tale».
Blant alle dystopikerne skiller Orwell seg ut med sin vektlegning av språkets makt. Nå kommer jeg akkurat hjem fra en panelsamtale om Orwell, språk, Trump og amerikansk politikk, så dette med språkets makt kommer jeg tilbake til i et senere brev.
Med «1984» gir George Orwell oss en verktøykasse til å spore totalitære tendenser og undertrykkelse forkledd som omsorgsfull ideologi.
Derfor føles det opprørsk og viktig å lese denne boka nå, og å diskutere den og forstå den. Romanen gir meg mulighet til å undersøke hvor fri jeg egentlig er som menneske.
Det skal bli ganske mørkt i andre og tredje del av romanen, men fordelen med å lese boka sammen er at vi kan dele på uhyggen.
Jeg visste ikke så mye om Orwell, så som forberedelse til Leseklubben hørte jeg meg opp på et lengre foredrag om forfatteren som er gratis tilgjengelig: George Orwell: The Man and the Mind Behind «1984». Om du ikke har to timer ledig til å høre det, skal du her få med noen anekdoter om forfatteren:
Har du ikke kastet deg på «Leseklubben» ennå, er det slett ikke for sent!
Her er første episode:
Ukas omslag
Nok en innertier når det gjelder samspill mellom omslag og tittel fant jeg i «Dyr som er verre foreldre enn deg».
Det søte og det groteske går hånd i hånd i dette samarbeidet mellom biolog Anna Blix og illustratør Frøydis Sollid Simonsen, en bok som presenterer 25 dyrearter som er skikkelig ræva foreldre.
Visste du at pandamammaen alltid føder to unger, men at kun den ene overlever? Hun har bare to armer og den ene må hun bruke til å spise bambus med. Ergo faller den andre tvillingen ned på bakken og dør.
Blix byr på en rekke eksempler på at evolusjonens logikk rangerer fra klønete til utspekulert ondskapsfullt.
Illustrasjonene kan minne om fargeleggingsbøker som ikke er helt fullført, litt sarte. Ved første øyekast er dyrene søte. Ser du nøye etter, oppdager du for eksempel at den vesle gullhamsteren har blod rundt snuten fordi den er i ferd med å spise barna sine.
Dette er perfekte historier å vise til når barna klager over at de ikke får iPhone 15 eller du kommer for seint til henting i barnehagen. I hvert fall suger du ikke blod av barna dine, som vampyrmauren gjør.
Anna Blix var forresten gjest i Nitimen her forleden, om du er sugen på å høre om flere kjipe dyreforeldre.
Leser nå
På forlagsfestene i august var jeg fortsatt besatt av OL, og skravla om sport med de som gadd. Jeg kom inn på tennis med Simen Gonsholt, som er journalist, nylig avgått redaktør for tidsskriftet Vinduet, og har gullpenn og kresen smak. Simen sa:
– Du må lese «Open», selvbiografien til André Agassi.
Noen dager senere ble jeg rammet av en lammende forkjølelse, og tennismemoarer ble et perfekt følge i sykesenga.
Egentlig har jeg ett vagt forhold til amerikanske André Agassi. Alle generasjoner har sine tennislegender, og mine er Björn Borg og John McEnroe. Jeg sliter med å huske reglene i tennis fra gang til gang, men er fascinert av den mentale utfordringen i dette ensomme spillet, mann mot mann, som kan trekke ut i flere timer om ingen får match point.
I åpningen av boka pirrer Agassi leserens nysgjerrighet når han forteller at han HATER tennis, og alltid har gjort det. Hvordan klarte han da å bli ranket som nummer én i verden?
Bak enhver suksessrik stjerne står en ambisiøs far, kunne man sagt i dette tilfellet. Andrés far er iranskfødt armener fra fattige kår, og han har én drøm: Et av barna hans skal bli verdens beste tennisspiller. Om det skal koste barnas blod, svette og tårer, så får det stå til.
Historien er så drøy og faren slik en spesiell karakter at det burde bli TV-serie av denne boka. André Agassi er en glimrende forteller, i samarbeid med ghostwriter J.R. Moehringer.
På skolen er André mest glad i engelsk og dyktig på å skrive dikt, helt unyttige egenskaper på tennisbanen. Men slike evner er et gode når man forteller livshistorien sin.
Agassi har sylskarpe analytiske evner og en fotografisk hukommelse. Jeg føler at jeg kommer inn i selve sjela til sporten. Det er også en biografi som handler om kostnaden av tidlig berømmelse, og hvor vanskelig det er for et ungt menneske å finne sin identitet i medias nådeløse lys.
Jeg er bare en tredjedel inne i boka men kjenner på et brennende spørsmål:
Er en vond barndom verdt det, hvis du faktisk blir verdens beste?
Dette er den andre sportsbiografien jeg leser i mitt liv. Vet du om bøker som holder like høyt nivå som «Open», er jeg klar for tips!
Kjenner du noen som kan ha glede av Bokbrevet? Det kan være vanskelig å finne igjen på nrk.no, så send det gjerne til en venn.
Kommentér
Hva tenker du om Orwells «1984», får du lyst å lese den? Har du spørsmål om hvordan bli med i Leseklubben eller andre kommentarer til ukas brev? Fyr løs!
Publisert 07.09.2024, kl. 07.50