Ingenting er som en god milliardærkrangel

Trine Wiggen spiller hovedrollen som eiersyk oppdrettsmilliardær Julie Lange i Milliardærøya. Her med sin «laksefrue» spilt av Kåre Conradi. Foto: Netflix / Handout

Milliardærøya får terningkast fem av E24s anmelder – farget av en nerdete interesse for industrien og rikinger som krangler.

Dette er en kommentar

Denne uken er det premiere på den nye Netflix-serien Milliardærøya, av Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin, duoen bak «Lilyhammer».

Serien handler om en maktkamp rundt et oppdrettsselskap på den pengesterke fiktive trønderøya Brimi.

I første episode er det konfirmasjon i de to konkurrerende familiene, og kontrasten mellom dem kommer tydelig frem. Mens den ene familien bor i et stort funkishus ved sjøen og får fløyet inn et K-pop-band til å underholde, er det rett og slett mørkere og mer depressivt hos den mer tilbakeholdne Meyer-familien som sitter på andre side av bordet i forhandlingene.

Med trøndersk natur og flust med bunader i første episode, er det lett å tenke at serien er laget for å tekkes alle som synes Norge er litt eksotisk. Det er raske biler, store skalldyrfat og mye helikopterflyging.

I første episode er det rett og slett i overkant mye av alt.

Men det er verdt å henge med videre. Milliardærøya er som Exit uten overdrivelsene og de mest obskøne scenene, likevel godt krydret med sidespor utenom selve maktkampen.

Kåre Conradi spiller en herlig trad-man, eller laksefrue, som lager mat, støtter sin kone og har faste pilatestimer hvor han egentlig låser seg inne for å røyke dop. Bjarne Brøndbo spiller Margido, styreleder hos sjefsoppdretter Lange, men blir kjapt sendt ned til Dubai for å lede et selskap som skal drive oppdrett på land i Sahara (!).

Det var virkelig på tide at noen laget underholdning av norske milliardærkrangler.

For inspirasjon er det nok å ta av. Det siste eksempelet vi har fra våre spalter er da refinansieringen av Solstad Offshore førte til en mye omtalt strid mellom milliardærene Kjell Inge Røkke og Christen Sveaas.

Men det kanskje mest nærliggende relevante eksempelet er fra vinteren og våren 2022 da vi fikk en konflikt hvor verdens største lakseselskaper var involvert, da oppdrettsgründer Helge Gåsø mistet kontrollen over livsverket sitt (NTS) etter et aksjonæropprør. Etter flere dramatiske eiermøter, og en kort budkamp som John Fredriksens Mowi tapte, endte konflikten med at Gustav Witzøes Salmar sikret seg kontroll over selskapet.

Vetle Røsten Granås spiller laksearving «JJ» i serien. Her fra denne ukens premiere. Foto: Javad Parsa / NTB

Det er ingen tvil om at det har gått hett for seg rundt flere møtebord gjennom årene med konsolideringer i oppdrettsnæringen langs norskekysten.

I 2005 gikk John Fredriksen for første gang inn i oppdrett da han gjennom Geveran Trading investerte i Pan Fish og konkurrenten Fjord Seafood. Bare et år etterpå kjøpte han Marine Harvest fra Nutreco/Stolt Group.

Oppbyggingen av det som nå er verdens største oppdrettsselskap, Mowi, har ikke skjedd uten en god porsjon kontroverser, blant annet beskrevet i bøkene Opp som en bjørn – historien om Pan Fish og Goldfinger, begge skrevet av tidligere lakseanalytiker og nå iLaks-redaktør Aslak Berge.

Henger man med på Milliardærøya om man ikke allerede har en viss interesse for oppdrettsnæringen, kystkulturen og norske milliardærmaktamper? Usikkert. Men for oss som har det, er dette gøy.

Serien byr også på flere stikk til industrien. Det er Havbruksdager hvor det spilles inn mer eller mindre kleine SoMe-videoer for Sjømatrådet, vi får glimt av miljø- og dyrevernsaksjonister som stikker kjepper i hjulene for et promo-samarbeid og kokker som protesterer mot å tilberede oppdrettslaks, men som svelger prinsippene fordi betalingen er så god. I tillegg er episodene merket advarsel om «Animal Harm», uvisst om det er en henvisning til en død hjort inni her eller oppdrettsnæringen i seg selv.

Siste episode byr på en slags avslutning, men det bør være mer inspirasjon å hente fra virkelighetens milliardærkrangler til å lage en sesong til.

Ikke minst trenger vi å vite hvordan det gikk med Bjarne Brøndbos oppdrettsanlegg i Sahara.