Her forleden sa min datter at hun gjerne vil bli litteraturkritiker når hun blir stor. Det fikk meg til å tenke på hvordan yrker på mystisk vis går i arv.
Vi har ikke noe laugsvesen lenger, og ingen sier at man bør bli ved sin lest, likevel er det ofte slik vi ender opp; med å gå helt eller delvis i våre foreldres fotspor.
Advokatens barn trekkes mot jussen, slik legens barn ønsker å studere medisin, og slik kunstnerbarna ofte ender opp i kunstfeltet.
Et herlig eksempel på akkurat dette er vevsdronningen Synnøve Anker Aurdal og datteren Siri Aurdal.
Kanskje var kunsten en så selvfølgelig vei for Siri Aurdal, at hun begrenset morsopprøret sitt til å bytte ut tekstil med pleksiglass og metall?
«FOSSEN» (SYNNØVE ANKER AURDAL, 1984-89): Mange av arbeidene er mer som tredimensjonale skulpturer eller installasjoner; som hennes lette foss av flettet vinyltau og metalltråd som faller mot et rundt speil på gulvet.
Foto: Erik Sæter Jørgensen/MUST«CONVERSATIONS» (SIRI AURDAL, 2018): Installasjonen består av renskårne pleksiglassformer. De transparente elementene overlapper og et praktfull tredimensjonalt maleri. Former og farger klinger sammen på virkningsfulle måter.
Foto: Erik Sæter Jørgensen/MUST«REGN» (SYNNØVE ANKER AURDAL, 1968): «Regn» (til venstre) er et usedvanlig vakkert verk der perler skaper bevegelse og illusjonen av regndråper.
«Intervju», Siri Aurdal, 1968/2013 Farget pleksiglass Stavanger kunstmuseum/MUST
Foto: Erik Sæter Jørgensen/MUST«ISLANDS KLOKKE» (SYNNØVE ANKER AURDAL, 1976): Her ser vi også en slags tauskulptur som kan lede tankene mot Magdalena Abakanovic.
Foto: Med tillatelse fra kunstnerens bo og galleri RiisTo markante kunstnere
Da jeg leste om utstillingen på nett, tenkte jeg at dette har jeg har ventet på i mange år; å få muligheten til å se de to kunstnerskapene i sammenheng.
For tross de åpenbare forskjellene, finnes det sikkert et fellesgods og et slektskap som det kan være vanskelig å få øye på når man ser dem hver for seg.
Det er virkelig to markante kunstnere vi snakker om: To kvinner som hver især ruver i nyere norsk kunsthistorie, og som gjennom vidt forskjellige medier har utviklet sine egenartede og individualiserte formspråk.
Dette er to kunstnere som begge har banet vei og sprengt grenser innenfor sitt eget felt. Og både mor og datter har fått muligheten til å representere Norge på Veneziabiennalen.
Det er ingen tvil om at de to universene kler hverandre. Her skjer det virkelig ting i utstillingsrommet.
Fantastisk samklang
Noe av det første som møter oss er Siri Aurdals skulptur «Bølgelengder».
Jeg kunne blitt stående en liten evighet og nyte dette verkets enkle og rå, industrielle skjønnhet. Basert på gigantiske grå, glassfiberarmerte polyesterrør har hun skapt vakre, dynamiske bølgeformer.
Sammen med dette kraftfulle verket henger en skinnende gul billedvev skapt av Synnøve Anker Aurdal: I det forenklede vevsuttrykket som fremstiller noe som likner en drage eller en orm i stilisert sagastil, finner vi igjen den dynamiske bølgeformen som preger den yngre Aurdals rominstallasjon.
«DYNAMIKK 1» (1996): Rektangulær bildevev av Synnøva Anker Aurdal med sort og blålilla på gul bakgrunn. Profilfigur med stilisert hode og utstikkende hår. Kroppen har vertikale linjer mot føttene, som peker ned. Hånden er i sort og blålilla.
Det fascinerer meg hvordan disse hver især ganske intrikate kunstnerskapene kan utfolde seg samtidig og i samklang uten å forstyrre hverandre. Tvert imot synes jeg de gjensidig understreker hverandres egenartede kvaliteter.
En levende samtale
Jeg blir stående en lang stund og se på Synnøve Anker Aurdals ikoniske «Kinesiske visdom» fra 1967.
«KINESISK VISDOM» (1967): Synnøve Anker Aurdals dype interesse for lyrikk speiler seg også i flere av hennes arbeider. Fra 1960-årene flettet hun tekstsitater inn i veven. Det ble ikke alltid like vellykket. Men dette verket viser hun hvilken mester hun er. Her ser vi blant annet ordet «lykke» i skinnende gult mot en skimrende rosa og oransje bunn. Det er rart det ikke fremstår som klisjéfylt og kitschy. Men det er ganske enkelt fordi hun så mesterlig klarer å integrere bokstavene i komposisjonen, få oss til se dem som former i helheten, mer enn som meningsbærende størrelser.
Foto: Erik Sæter Jørgensen/MUSTHer spiller hun ut en rik rødtoneskala fra gammelrosa og burgunder til skingrende oransje og sitrongult.
Hun stemmer ikke bare smale rektangler og spissede ellipser opp mot hverandre, hun fletter også inn bokstaver, noe som i seg selv er svært krevende.
Med stor dyktighet får hun ordene til å inngå i helheten mer som del av formkomposisjonen, enn som noe meningsbærende.
Det er med andre ord et ganske komplekst uttrykk i seg selv, som jeg i utgangspunktet ville tenkt at behøvde mye luft omkring seg.
Det er derfor forbløffende hvor vakkert og uttrykksfullt det lar seg felle inn i Siri Aurdals fargesterke og formrike pleksiglassinstallasjon «Intervju» fra 1969/2013.
«INTERVJU» (1969/2013): Siri Aurdal er opptatt av de primære fargekontrastene: Her spiller hun skinnen rødt, og blekrosa opp mot dyp gressgrønn. Også her oppstår det interessante dypere valører når fargene blandes. Skulpturene skaper også vakre fargede skygger. Verket ble først vist i 1969 og reprodusert til en utstilling på Kunsthall Oslo i 2013.
Foto: Erik Sæter Jørgensen/MUSTHer spiller Aurdal komplementære kontraster opp mot hverandre: En blekrosa halvbueform blir en hvelving over det hele, som binder installasjonen sammen. Med sirkler, flater, bølgeformer og rektangler i dyp vinrød opp mot mørk gressgrønn.
Her oppstår det et vakkert fargespill både i skyggene som pleksiglassformene kaster på veggen og på gulvet, men også der de halvgjennomsiktige elementene overlapper hverandre og danner blandingsvalører.
Naturreferanser som fellesgods
Tittelen «Bølger og måner» peker på en grunnleggende fascinasjon for naturen som finnes i begge disse kunstnerskapene.
Hos Synnøve Anker Aurdal er måneformen ofte et motiv som åpner for naturlyriske assosiasjoner, mens bølgen stadig dukker opp som et naturrefreng hos Siri Aurdal.
Utstillingen skaper slik en levende samtale mellom de to kunstnerskapene, samtidig som enkeltverk av begge kommer meget godt til sin rett.
«Bølger og måner» byr på mektig formkraft i to generasjoner. Dette er glimrende kuratorarbeid!
Publisert 23.07.2024, kl. 06.25
English (US)