4 days ago
7
En familie, innhentet av døden mens de forsøkte å flykte fra det dødelige vulkanutbruddet? Niks, sier nye DNA-studier. (Foto: Archeological Park of Pompeii)
Alle trodde skikkelsen med gullsmykket var mora til barnet hun holdt. Det kunne ikke vært lengre fra sannheten. – Slike feiltolkninger er ikke uvanlige, sier norsk ekspert.
Det er vanskelig å forestille seg omfanget av katastrofen, da Pompeii ble rammet av et gigantisk vulkanutbrudd for over 2.000 år siden.
Byen, og innbyggerne som levde der, ble så grundig begravd under vulkansk aske at menneskeheten glemte stedet i over 1.500 år.
Da arkeologer begynte å grave byen fram igjen på 1700-tallet, ble det klart at området inneholdt et ufattelig godt bevart øyeblikksbilde av livet i det gamle Romerriket.
Til og med skygger av folk lå igjen: hulrom etter hundrevis av mennesker i den sammenpakkede asken. Det meste av kroppene var råtnet bort, men formen var bevart.
På 1800-tallet begynte arkeologene å fylle hulrommene med flytende gips. Slik fikk de avstøpninger av menneskene, foreviget i dødsøyeblikket.
I dag finnes det 104 slike avstøpninger, med og uten knokler i gipsen.
De rørende historiene som ikke var sanne
Gipsfigurene fra Pompeii forteller historier.
I den luksuriøse villaen House of the golden bracelet lå for eksempel fire mennesker nederst i trappa ut mot hagen.
En mor med et tykt gullarmbånd holdt et barn i fanget. Ved siden av lå faren, og litt lenger unna, enda et barn. En skrekkslagen familie, innhentet av døden under flukten mot et tryggere sted.
Bortsett fra at dette slett ikke er sant.
Forsker Elena Pilli ved Università di Firenze og hennes kollegaer har gjort DNA-analyser av 14 gipsfigurer fra Pompeii. Og resultatene viser at flere av arkeologenes tidligere tolkninger er feil.
Ubeslektede menn
Det er ingen kvinner blant de døde i huset.
Skikkelsen med gullarmbåndet er en mann. Men ikke faren til gutten han holder på hoften. Det er faktisk ingen av de fire menneskene som er i nær slekt.
Et annet ikonisk par, ofte omtalt som The two maidens, ligger inntil hverandre. Den ene hviler hodet mot den andres bryst. Arkeologene tolket dem som søstre eller en mor og datter som omfavnet hverandre i sine siste øyeblikk.
Men DNA-et i gipsen avslører at begge er menn.
Pilli og kollegaene mener studien viser at fortellinger basert på begrenset bevis kan være svært upålitelige.
The two maidens viste deg å være to menn. (Foto: Archeological Park of Pompeii)
– Ikke uventet
Det er Marianne Moen, seksjonssjef ved Kulturhistorisk museum, helt enig i.
– Resultatene av denne studien er ikke uventede, sier hun til forskning.no.
Hun mener slike feiltolkninger er vanlige innen arkeologien, og at denne typen studier er viktige for å få et riktigere bilde av livet i fortida.
– Arkeologer forteller ofte historier basert på hva de ser. Men det vi ser er påvirket av det vi forventer å se. I den vestlige verden i dag antar vi at det er kvinner som har smykker og holder barn.
Men det er slett ikke sikkert at samfunnet i fortida var slik vi forestiller oss. I de siste årene har flere forskningsresultater utfordret de gamle tolkningene.
Kvinner med våpen
Vikingkrigeren begravd i Birka, med våpen og hester, viste seg for eksempel å være en kvinne.
En annen grav i Finland inneholdt både våpen og brosjer og fikk forskerne til å krangle i årevis: Var det en mann eller en kvinne som lå i grava? Svaret kan fascinerende nok være: ingen av delene.
En studie fra 2021 antyder at personen i grava hadde Klinefelters syndrom, en tilstand hvor du har to X-kromosomer, som en kvinne, men også et Y-kromosom, som en mann.
Kan denne åpenbart respekterte personen ha vært ikke-binær, undrer forskerne.
Året før, i 2020, kom en studie fra Peru som rokket ved gamle forestillinger. Der fant forskerne kvinner i nesten halvparten av steinaldergravene som inneholdt våpen for storviltjakt.
Marianne Moen mener fortellingene vi lager om fortida kan legitimere ulikheter i dagens samfunn. (Foto: Ida Kvittingen)
Fortida var ikke en kopi av 1950-tallet
Moen synes det er spennende når nye resultater avslører hvor stereotypiske fortellingene våre er og hvor mye av oss selv vi legger i dem.
- Vi ser i økende grad at fortida var mye mer kompleks enn en kopi av 1950-tallet, som vi ofte oppfatter som en modell for tradisjonelle verdier, sier Moen.
Pilli og kollegaene mener faktisk at flere lag av slike kulturelle oppfatninger har formet historiene om de døde fra Pompeii.
Gipsfigurene ble i stor grad formet og senere pyntet på etter estetiske idealer fra tida de ble lagd, skriver forskerne.
Referanse:
E. Pilli m. fl., Ancient DNA challenges prevailing interpretations of the Pompeii plaster casts, Current Biology, november 2024.
Opptatt av arkeologi og historie?
Se inn i fortiden og få samtidig siste nytt fra forskning.no om historie, språk, kunst, musikk og religion.
English (US)