Et talent for å få opp­merksomhet

Da familien min kjørte tilbake til byen etter juleferien, strømmet plutselig Luciano Pavarottis svulmende stemme fra radioen. Plutselig ble jeg grepet av nostalgi.

Stjernetenoren Pavarotti var en verdenskjendis. Det svarte skjegget og det brede smilet gjorde ham lett å kjenne igjen. Viljen til å synge svisker og poplåter likeså.

Da han døde, ble det slått stort opp i alle medier. Selv om du ikke var interessert i opera, visste du hvem som var verdens mest berømte operasanger. Slik er det ikke lenger.

Vel hjemme sank vi ned i sofaen og så familien til kunstmaler Odd Nerdrum vandre over svabergene iført sine flagrende gevanter. Det var vi ikke alene om. Over 800 000 nordmenn har så langt sett de to første episodene av «Familien Nerdrum». Det er et svært høyt tall, og det kan være et tegn på at det er flere som kjenner nostalgien nappe.

Ok, mye av suksessen til «Familien Nerdrum» skyldes nok at mange av oss er ordentlig nysgjerrig på folk som lever et eksentrisk og annerledes liv. Men det har nok også å gjøre med at Nerdrum selv tilhører en utdøende art.

Han er en Norsk Kulturkjendis av den typen som de aller fleste, også de som ikke er spesielt kunstinteresserte, ville kjenne igjen – slik de aller fleste, også de som ikke var spesielt operainteresserte, kjente igjen Pavarotti.

Det er en posisjon som blir stadig vanskeligere å oppnå. Det blir færre arenaer der herr og fru Nordmann blir introdusert for kulturfolk i det som pleide å hete beste sendetid. Talkshowene og lanseringsintervjuene er nesten helt borte.

Portrettet, dette mest ettertraktede av intervjuer, der en utvalgt kjendis ble fotografert i tenksom modus og bød på avslørende anekdoter og utvalgte bilder fra barndommen, er ikke så gjevt som det var.

De private avsløringene føles ikke like pikante når publikum er bortskjemt med betroelser fra kjente og halvkjente i sosiale medier.

Så er det mulig å peke på yndlingen Henriette Steenstrup, på Knausgård og Karpe, og si jo da, her er kulturkjendiser i fleng. Og det stemmer.

Men de er færre enn før, og mindre toneangivende i offentligheten. Instagram, YouTube og podkastfloraen er der for de kjendisene som mestrer det. Men der må de bli aktivt oppsøkt av sine følgere. Nei, det er få som Nerdrum.

Men er det så farlig? Før var kjendisstatusen større og bredere, men veien dit var mer kronglete. Du var avhengig av at portvokterne i media ga deg innpass. Det var nok av dem som knurret over at feil folk fikk rollen som kunstens representanter og forsvarere.

Fragmenteringen av mediene og kulturlivet skaper flere og mindre flokker, der det er lettere for publikum å finne sin nisje. Er ikke det bra, da?

Jo da. Men det har en kostnad når forfattere, skuespillere, kunstnere og operasangere ikke er like langt fremme i den brede offentligheten enn før. Det skaper færre felles referanser, færre sanger alle kan, færre fortellinger alle kjenner til. Slik blir limet i samfunnet svakere.

Det kan også bidra til at kunsten som sådan blir noe mer fremmed, noe som foregår et sted der folk flest ikke har innsyn.

Det blir vanskeligere å bli kjent med menneskene bak, med hva de håper på og drømmer om. Og det blir lettere for de som måtte ønske det å fremstille kunstnerne som adskilt fra vanlige folk, som snyltere og elitister.

Med dette i mente er det desto mer interessant å følge familien Nerdrum fra sofaen. I husholdningen i Stavern er det modernismen som er den store fienden. De fleste er skjønt enige om at det meste var bedre før. De søker seg mot det tidløse.

Men familien Nerdrum er selv i aller høyeste grad et produkt av sin tid. De har mestret den nye, moderne offentligheten bedre enn de fleste andre.

Pappa Odd var en gang gjest i «Gutta på tur», det folkeligste av alle folkelige programmer på nittitallet. Sønn Öde har vært realitydeltager med spissformulerte meninger i «Farmen kjendis». Han bærer ofte linskjorten som har fått navn etter ham selv, og som selges på nerdrum.com for kr 2 399,-.

Dette er ganske vanlige verktøy for den som vil bli et navn på 2020-tallet, og Öde anvender dem etter alt å dømme ganske godt.

Med andre ord er det snakk om en gjeng som har et talent for å holde publikums blikk rettet mot seg. De treffer også noe i tiden. Når medlemmene av Nerdrum-familien forsvarer den kunsten som er livsnær, som ligner på virkeligheten og som er i slekt med de gamle mestere, er det med argumenter som minner om Arkitekturopprørets polemikk mot moderne arkitektur.

I begge tilfeller er det snakk om aktører som føler seg kuet av en overmakt. De har et tradisjonelt kunstsyn som har en ikke ubetydelig folkelig appell.

Det er mulig å sette spørsmålstegn ved historien de forteller om seg selv. Meg bekjent er det ikke mange som vil si noe annet enn at Odd Nerdrum er svært dyktig til å male.

«Mordet på Andreas Baader» (1977–1978) var kontroversielt, men først og fremst fordi det plasserte den tyske, venstreradikale terroristen Andreas Baader i en offerrolle. Mange fra kulturverdens establishment snakker fremdeles med beundring om det maleriet.

Da det senere ble en avstand mellom Nerdrum og dem, handlet det kanskje vel så mye om en forskjell i smak og ideologi som dét at han malte figurativt.

Noen av de beste øyeblikkene i «Familien Nerdrum» er faktisk når den gamle patriarken kommer inn på hva det er han ser i de gamle kunstnerne på 1500- og 1600-tallet, i sårbarheten han finner i Tizian og Caravaggio. Bare det viser verdien av å ha allmenne kunstkjendiser. De vandrer rundt i sin tids medieformater, og så, plutselig, åpner de en port inn til noe annet.