En politisk festbrems

Foto: Amanda Pedersen Giske / NTB

Det blir vanskeligst i kommunene hvor Vi over 60 er større enn Tiktok.

Dette er en kommentar

Teknisk sett er poenget med perspektivmeldingene å vise hvordan utviklingen kan bli i årene fremover.

I realiteten skal meldingene være en politisk festbrems.

Perspektivmeldingen er som festivaldeltageren som minner alle andre om at høy musikk kan gi tinnitus.

I et oljesmurt høyskattland med store forventninger til hva politikere og offentlig sektor skal levere, skal dagens melding understreke at det tross alt finnes grenser.

Alt godt går ikke opp i en høyere enhet.

Meldingene har kommet siden 2004, og selv om vektleggingen endres noe fra høyre til venstre, er det svært mye som går igjen:

• Behovet for balanse mellom offentlig og privat sektor.
• Problemet med en aldrende befolkning samtidig som oljeinntektene over tid vil falle (den såkalte haikjeften).
• Viktigheten av at folk jobber. Eller humankapitalen, som det heter på fint.

Særlig det siste preger årets melding.

Ikke bare føder vi færre barn, men befolkningen blir eldre. En aldrende befolkning krever flere tjenester, og behovet for nye ansatte i pleie- og omsorg er enormt.

Det er et festbrems-budskap. For vi er vant til å tenke at i Norge har vi råd til det meste. Vi kan kjøpe hele Sverige om vi vil, som det heter i fotballsangen.

Men selv om vi har penger, mangler vi mennesker. Som finansminister Trygve Slagsvold Vedum understreket, blir det aller verst i de minst sentrale kommunene. der magasinet Vi over 60 går forbi Tiktok som den mest populære mediekanalen.

ALDRENDE: En illustrasjon av hvordan sammensetningen av befolkningen endrer seg. Foto: Hovland, Kjetil Malkenes

Historisk sett så flyttet vi først menn fra primærnæringene og over til industrien. Så flyttet vi kvinner fra kjøkkenbenken og inn i arbeidslivet. Til slutt flyttet vi folk fra Øst-Europa og inn i det norske arbeidsmarkedet.

Hvor skal folk komme fra nå?

Vi kan hente enda flere arbeidsinnvandrere fra Europa, men som Finansdepartementet påpeker, trenger de også varer og tjenester og derfor vil det neppe løse utfordringen. Det vil på kortere sikt heller ikke økte fødselstall.

Vi kan kjøre på som de oljerike gulfstatene og ta inn arbeidsinnvandrere i sin mest produktive alder, og så sende dem hjem igjen etterpå. Men som Trygve Slagsvold Vedum sa, med litt andre ord, er ikke det den norske måten å gjøre ting på.

Så vi må jobbe lenger, og vi må mobilisere alle dem som står utenfor arbeidslivet i dag.

Omtrent det samme har alle perspektivmeldingene sagt i tyve år. Vi vil så gjerne, men får det ikke til.

Det er påfallende at de to store reformene som oftest trekkes frem som vellykkede eksempler – handlingsregelen for bruk av oljepenger og pensjonsreformen – begge er fra perioden rundt årtusenskiftet.

Man kan si mye om forsøkene på større og mindre endringer siden den gang (som statsråd i åtte år var jeg med på flere), men fra Nav-reformen til endringer i skolen, har ingen av dem egentlig lykkes med å mobilisere ny arbeidskraft.

Synkende fødselstall, elendig produktivitetsutvikling, mange utenfor arbeidslivet og den særegne kombinasjonen av et høyt skatte- og avgiftsnivå og høy oljepengebruk, får fremover også selskap av sikkerhetspolitisk spenning og usikkerhet rundt hvordan det vil treffe økonomien.

Det pussige med perspektivmeldingene er at de ikke inneholder konkrete forslag til politiske løsninger.

Slik sett er meldingene også en fremvisning av maktesløshet. Løsningene skal alltid komme senere.

Noen advarer mot tinnitus, men ingen tar på ørepropper.