Én konge, én lov, én mynt

3 weeks ago 13

Magnus Lagabøte, fra Domkirken i Stavanger.

Magnus Lagabøtes Landslov inneholdt den første paragrafen om falskmyntneri i norsk regi.

Svein H Gullbekk
Professor i numismatikk, Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo

Publisert: Publisert:

Nå nettopp

Dette er en kronikk

Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning.

Magnus Lagabøte feires i disse dager som middelalderens store lovgiver. Mindre kjent er hans status som pengepolitiker.

Han gjennomførte omfattende mynt- og pengepolitiske tiltak på riksnivå, både i begynnelsen og på slutten av sitt virke som norsk konge. Her viser Magnus seg som en realpolitiker av rang.

I norsk og nordisk middelalderhistorie er det ingen som kan måle seg med kong Magnus Håkonsson som lovgiver. Han var også statsbygger. Dette viser seg blant annet i hans pengepolitiske engasjementer. Ved hjelp av målrettet politikk fornyet Magnus mynt- og pengevesenet. Kongens valuta ble tatt i bruk over hele landet og i alle lag av befolkningen, rike som fattige.

Magnus var ikke den første som preget mynt i Norge. Hans far Håkon Håkonsson hadde preget mynt i stort omfang. Hvorfor var det da nødvendig for Magnus å utgi nye mynter? Fordi mynt var symbol på kongelig status og makt. På den måten legitimerte Magnus sin kongelige autoritet samtidig som han høstet inntekter av utmyntingene.

Magnus Lagabøte, brakteater (mynter som var så tynne at de bare ble preget på en side), preget ca. 1264-1275, pregetsted kan være Bergen. Motvendt portrett av kong Magnus. Uten preg på baksiden.

Det var utbredt at nye konger vekslet inn forgjengerens mynter og erstattet disse med sine egne. Det gjorde Magnus. På den måten fremsto han som alle nordmenns konge. Samtidig fikk han sølv til å produsere mynt i stort omfang. Såkalte myntfornyelser var utbredt i europeisk middelalder (lat. renovatio monetae). Å administrere mynt- og pengevesen medførte krevende prosesser, og er kanskje det området der vi tydeligst ser hvor stor makt og hvor store ressurser kongedømmet kunne mobilisere, både sentralt og lokalt.

For å skille nye mynter fra gamle utga Magnus mynt med nytt motiv, ny form og ny standard. Slik skikken var i Norge på denne tiden, utga Magnus mynter som var så små og tynne at de bare ble preget på én side. Disse såkalte brakteatene ble forsynt med kongens portrett. Ingen innskrifter. Vektstandarden var høyere og sølvinnholdet lavere enn før. Det var ikke skinnende blanke sølvmynter Magnus forsynte samfunnet med. De var kobberholdige og inneholdt mindre enn fjerdedelen sølv.

Evnen til å iverksette og gjennomføre effektive mynt- og pengepolitiske tiltak avspeiler seg i myntfunnene som gir et enhetlig bilde av myntomløpet. Kongens mynt var gyldig sammen med kirkens, mens utenlandske mynter bare i liten grad gjør seg gjeldende. Således administrerte han et myntvesen som var mer standardisert enn sine forgjengere. Magnus var i midten av tyveårene og allerede en administrator av rang.

Les også

Bitcoin-variasjonar: Kva er pengar og korleis skifter dei med tid og teknologi?

I landslovsjubileet har det blitt snakket mye om kong Magnus og tilnærming til Europa. Dette gjelder også myntpolitikken. Etter å ha gjennomført rettslige reformer med introduksjon av Landsloven 1274, Byloven 1276 og stadige diskusjoner om maktfordelingen mellom kirke og stat, vendte kong Magnus igjen oppmerksomheten mot rikets myntsystem. Det synes klart at kongen og hans administrasjon ikke var fornøyd med hvordan mynt- og pengestellet var organisert.

Igjen innførte Magnus nye mynter. Ikke lenger små ensidige brakteater, men solide tosidige penninger som var av samme format som samtidens toneangivende europeiske valutaer, franske gros tournois og engelske sterlinger.

Forsiden på disse penningene er forsynt med kongens portrett. Nå med omskriften MAGNUS REX NORVEG, «Magnus, Norges konge». Baksiden ble forsynt med et stort kors og det kristne formularet BENEDICTUS DEUS, «Velsignet være Gud», etter franske forbilder (se bilder). Ingen tvil, her presenterer Magnus seg som kristen monark av europeisk format.

Nå ble det introdusert penninger og kvartpenninger, siden også halvpenninger. Norge hadde fått et myntsystem med flere valører, en myntrekke, som det eneste kongedømmet i Norden. Med dette hadde Magnus brakt det norske mynt- og pengevesenet opp på europeisk nivå.

At han holdt sølvinnholdet på beskjedent nivå forteller oss at kongen ikke hadde ambisjoner om å skape en norsk valuta med internasjonal utbredelse. Magnus var først og fremst interessert i forholdene innenfor eget kongerike.

BENEDICTVS, «velsignet». Funnet under gulvet i Berg kirke, Brunlanes, Vestfold.

Mye tyder på at myntreformen inntraff mot slutten av kong Magnus’ regjeringstid, men kanskje ikke så mange år tidligere. Hverken de nye myntene eller forholdet mellom gamle og nye mynter er omtalt eller på noen måte regulert i lovs form i Landsloven, Byloven eller Hirdskråen, noe som sannsynliggjør at myntreformen fant sted etter 1276/7 og før han døde 42 år gammel, av sykdom våren 1280,

Myntretten hadde vært et kongelige regale siden 1000-tallet da kong Harald Hardråde som den første kongen etablerte et nasjonalt myntvesen, omkring år 1050. Etter Harald Hardråde utga de fleste norske konger mynt. Med etableringen av en norsk kirkeprovins i 1152/3 fikk erkebispene i Nidaros etter hvert retten til å utgi mynt som privilegium fra kongemakten, senest fra 1222, trolig også før.

Kong Magnus fornyet kirkens myntprivilegium i en avtale inngått i Tønsberg året 1277. Her ble avtalen om kirkens myntrett knesatt gjennom forhandlinger.

Det kongelige myntmonopolet var imidlertid truet fra annet hold: Falskmyntnere.

Så lenge det har eksistert mynt, har falskmyntnere vært en trussel mot myntbruk og myntsystemer. Historisk har falskmyntneri blitt betraktet med største alvor. Ifølge Landsloven tilhørte falskmyntneri den mest alvorlige kategorien forbrytelse, på lik linje med å vekke opp troll, snikmyrde eller voldta.

Straffen var ubotamål. Dette var lovens strengeste straff på Landslovens tid. Så alvorlig at det ikke kunne bøtes med penger. Ugjerningsmenn ble gjort fredløse og kunne drepes uten rettsforfølgelse. Å tukle med kongens myntrett var helligbrøde.

Her møter vi myntreformatoren og lovgiveren i én og samme person. Landsloven inneholdt den første paragrafen om pengefalsk i norsk regi.

Magnus feires som Norges store lovgiver, men vi kunne gjerne også feiret ham som middelaldersk pengepolitiker. På begge områder var han en effektiv og nyskapende konge, som visste å kombinere hensynet til folkets velferd med tiltak som sikret kongens maktgrunnlag.

Read Entire Article