Det er kanskje ikke lov å si, men Paris er oppskrytt!

Bonjour!

Ferien står for dør, og neste gang vi snakkes, er De olympiske leker i Paris inne i sitt siste døgn. Det gir anledning til å fokusere litt på denne svært litterære byen.

Netflix kasta seg på OL-vibben med filmen «Under Paris». Den handler om en aggressiv kjempehai som svømmer inn Seinen for å yngle i katakombe­systemet under byen. Det blir ganske blodrødt når tusen svømmere kaster seg ut i elva i et triatlon.

Filmen var selvfølgelig ganske ræva, men selv en dårlig haifilm blir pen å se på med Eiffeltårnet, Notre-Dame som back-drop.

UANSETT, dette var litt på siden av bokstoff, men det er lett å la seg rive med når man snakker om hai. Jeg har lest tre norske romaner som foregår i Paris, og de slår ganske hardt hull på myten om Paris som kjærlighetens hovedstad.

Du får også tips for hvordan komme godt i gang med sommerlesingen, og mine anbefalinger for gode sommerbøker. Ukas bilde hyller de sta bruktbokhandlerne i Paris.

Skjenk opp noe fransk i glasset, så kjører vi på.

Blant mine topp fem favorittfilmer er «Midnight in Paris» (2011) av Woody Allen. Vi møter en amerikansk forfatterspire på ferie i Paris med sin rike og overfladiske svigerfamilie.

En kveld på rusletur i gatene, blir han tatt inn i en hestedrosje og fraktet tilbake til 20-tallets Paris. Der møter han forfattere som Hemingway, Zelda og Scott Fitzgerald, Gertrude Stein og kunstnere som Picasso og Dalí.

Hadde jeg kunnet reise tilbake til en litterær periode, ville det vært nøyaktig her jeg ville landet.

I 1920-årene var Paris selve mekka for kunstnere. Modernismen hadde sitt gjennombrudd i et fruktbart miljø av europeiske og amerikanske kunstnere av alle slag.

«Midnight in Paris» spiller skamløst ut alle klisjeene om Paris som en blendende vakker kjærlighetsby, tilsatt store doser woodyallensk nevrotisk humor.

Da jeg ankom Paris påsken 2018, var byen kald og grå og overveldende. Museene var fabelaktige, men ellers sa det ikke klikk mellom meg og la cité d'amour. Hvorfor ikke?

Da Universitetet i Oslo inviterte til samtale om Paris i norsk samtidslitteratur, møtte jeg opp på jakt etter svar.

Heidi Furres «Parissyndromet» (2014) avslører allerede i tittelen at turen til Paris skal innebære noen skuffelser. Flasket opp på romantiske skildringer av Paris som de er, blir turistene sjokkert når de ankommer en by som lukter tiss og er full av driftige veskenappere og sure servitører.

Parissyndromets symptomer varierer fra svimmelhet og kvalme til paranoia og hallusinasjoner. I boka sies det at den japanske ambassaden har en helpline som turister kan ringe til i nødens time.

Den norske jenta i romanen har ikke reist til Paris for å finne kjærligheten, men for å rømme fra kjærlighetssorg. Uten å kunne språket, føler hun seg isolert i metropolen. Som enslig, ung kvinne, opplever hun sin del av seksuell trakassering på gata og metroen. Hos Furre blir storbyen Paris et bilde på forvirringen og ensomheten i hovedpersonens sjel.

– Alle du snakker med har de samme historiene. Ensomheten i Paris er helt fysisk tydelig, sa Furre på scenen.

Ettersom jeg var alene i Paris, slo jeg av en prat med servitører, bartendere, en frisør. Jeg skjønte raskt at min idé om at å være pariser betyr å bo i en koselig loftsleilighet på Montmarte var tøys og tull. Alle bodde utenfor, i banlieuen, og brukte 1-2 timer på å pendle inn og ut av sentrum hver dag.

Nettopp et slik parisisk liv er det vi opplever i Sandra Lillebøs «En fransk familie».

Her er også en norsk kvinne som rømmer fra Norge til Paris, i jakt på en ny identitet. Under studiene møter hun faktisk kjærligheten og de flytter inn i en kommunal leilighet i en forstad og får en sønn. Dette er et Paris langt fra Louvres og Triumfbuen, et hverdagsliv med kvelende hetebølge, kakerlakker på kjøkkenet og opptøyer i gatene.

Også i denne romanen opplever kvinnen vold, de vanlige grove tilropene fra gutter og menn på gata. Det blir verre da den franske samboeren begynner å kritisere og slå henne.

Kathrine Nedrejord var ikke del av panel­samtalen på universitetet, men jeg har også hatt store lese­opplevelser med hennes to romaner fra Paris.

I sentrum står igjen en voldelig handling. «Forvandlinga» (2018) handler om den unge norske studenten K. som blir voldtatt på gata på vei hjem fra en fest. Vi blir med henne til voldtekts­mottaket hos politiet, hjem til Norge for å forsøke å heles fra traumet og så tilbake til Paris for å prøve å ta opp igjen hverdagen.

«Forbryter og straff» (2022) er en slags oppfølger. Politiet har tatt voldtekts–mannen, og kvinnen må møte opp i rettssaken. Det er en roman full av raseri, men også med kloke tanker om overgrep og straff. Den ble nominert til Nordisk råds litteraturpris.

Kathrine Nedrejord fra lille Kjøllefjord i Finnmark har gjort storbyen Paris til sitt nye hjem, med kjæreste og barn. I bøkene møter vi en hovedperson som føler seg hjemme i byen, som behersker språket og har venner der. Likevel opplever hun Paris' mørke side, med sin andel vold og fare.

I grunn er det påfallende at alle disse norske pariserromanene handler om aggresjon mot kvinner. Det innser jeg først nå mens jeg skriver om dem her. I stedet for kjærlighetens by, møter vi voldens by.

Men bøkene er ikke bare mørke. De skildrer Paris som kontrastenes by, både nydelig og forferdelig.

En positiv ting om Paris var Sandra Lillebø og Heidi Furre hjertelige enige om: Å flanere i Paris er fortsatt topp. Bare ta på deg sko og gå ut i byen. Når du krysser en bro over Seinen, litt brisen, i storbyens lys, da føles livet godt!

Ukas bilde

Jeg holder meg til OL og Paris litt til, for gjennomføringen av sommerlekene har ført til opprør fra noe av det mest særegne parisiske du kan finne, les bouquinistes, altså de små bodene langs Seinen som selger bruktbøker, aviser og suvenirer.

På grunn av frykten for bomber (ikke ubegrunnet, vet vi), ville ordføreren i Paris flytte midlertidig et stort antall av de 900 flaskegrønne bodene som strekker seg tre kilometer langs begge sider av Seinen.

Den tyske filosofen Walter Benjamin har beskrevet det særegne fenomenet slik:

Ingen annen by er mer forbundet med bøker enn Paris. Byen er som en stor lesesal, med Seinen som renner gjennom den. (min oversettelse)

Tradisjonen med disse bodene er 450 år gammel, og ble i 2019 del anerkjent som en del av Frankrikes immaterielle kulturarv. De om lag 200 bouquinistene er seg bevisst sin status i byen og lar seg ikke pille på nesen. De nektet plent å flytte seg så mye som et minutt for verdens største sportsarrangement.

Folka som driver disse bodene har hatt tøffe tider allerede.

Pandemien og de gule vestenes opprør gjorde det enda vanskeligere å leve av å selge bøker, i en tid der mange har byttet ut bok med TV og mobil. Bouquinistene har siden 1500-tallet trosset vinterkulde og sommerhete for å kunne leve et uavhengig liv i friluft, heller enn å jobbe for en innendørs bokhandelkjede.

Selv om de ser seg nødt til å spe på med Eiffeltårn-nøkkelknipper og plakatkunst for å tjene nok til livets opphold, sverger de sin kjærlighet til bøker og litteratur. En bouquiniste forteller stolt at han har solgt bøker både til Steven Spielberg og den tidligere presidenten av Brasil.

Kundene er i dag i større grad turister, russere og kanadiere som vil ha «De tre musketerer» på fransk i samlingen sin hjemme. Men om tidene er skralere, ser bouquinistene på seg selv som et viktig bidrag til byens åndsliv. De tilbyr også småprat og vitsing med kundene og gjør byen til et koseligere sted å være.

Folk som kjenner parisernes lynne ble ikke overrasket da bouquinistene satte foten ned for byens planer. En internasjonal kampanje appellerte om å beholde bruktbøkene midt i all sporten. Til sist gikk president Macron inn og fredet de små friluftsbokhandlene.

Det blir ikke mer parisisk enn dette – på en bra måte.

Hvordan lykkes med sommerlesingen

Ved en inkurie begynte jeg å engasjere meg i fotball-EM allerede i de innledende rundene. Nå går hver kveld med til kamper, analyser, kommentarer og følgepodkast. Det tar tid å pugge navnene til georgiske og tyrkiske spillere.

Altså har det vært null rom for lesing siden første avspark.

Men ettersom dette er siste Bokbrev før sommeren, må du så klart få sommerlesetips!

Mine anmelderkolleger har allerede laget sin liste med 12 sommerbøker:

Jeg ble sjalu og skyndte meg å lage min egen liste basert på vårens lesing. Flere av disse har jeg skrevet om før i Bokbrevet, men jeg fortsetter å prakke dem på kolleger og venner, så jeg håper det tåler en oppsummering.

Her er mine fem beste boktips fra våren 2024. Sveip til høyre for hele lista:

1/5 Marit Eikemo, som ellers er en sylskarp skildrer av samtids-Norge, vender seg her mot sin far og hans brødre. Det blir en nydelig hyllest av en livsform som var mer sparsommelig og mer dramatisk enn vår.

2/5 Man skulle ikke tro at en roman om to kostskolegutter som ender i skyttergravene i første verdenskrig kan være god sommerlektyre, men «In Memoriam» er både veldig romantisk og veldig gripende. Ikke en bok man legger fra seg.

3/5 Endelig er serien komplett! «Fremtidens araber» er en selvbiografi i seks bind, om en blond gutt med syrisk far og fransk mor. Serien er selvironisk men også sterk, og byr på et av de morsomste farsportrettene jeg har lest.

4/5 Ikke visste jeg at en roman om to dataspillskapere skulle bli en av vårens topp tre leseopplevelser. Jeg prakker den på alle som gidder å høre på meg.

5/5 I forrige Bokbrev la jeg ut om denne kvartetten fra USA. Den gode nyheten er at alle fire finnes i pocket, så de verken blir en belastning for lommeboka eller for ryggsekken.

I år har det vært oppmerksomhet rundt dette med langlesing: Hvor viktig det er for hjernen, og hvor vanskelig det er å komme i gang når du har falt ut av vanen.

Sommeren kan være en god tid å få lest en skikkelig murstein, eller ta for seg Hamsun og Undset, men kommer du galt ut av startblokka kan du ødelegge hele leseprosjektet.

Etter konferering med min kontornabo Turi, kom vi fram til disse tipsene for vellykket sommerlesing.

• Begynn med noe lett og engasjerende:
  • Første feriedag er ikke tidspunktet til å lese en roman som utfordrer språkets tekstualitet. Er det veldig lenge siden du har lest bok? Start med noen kule noveller.
• Finn en bok det kan være gøy å snakke om:
  • Selv dameromaner med løkkeskrift kan bidra med noe som er verdt å lære. En av grunnene til at Victoria Hislop slo så massivt gjennom med «Øya», var at den handlet om en lite kjent gresk leprakoloni. Sånt kan være spennende å diskutere til reker og hvitvin på kvelden.
• Det er greit å kjøpe en ny bok:
  • Selv om du har mange bøker du BURDE ha lest, er plikt og skam dårlige motivatorer. Jeg har hundretusen bøker i bokhylla, men hver sommer går jeg innom en bokhandel og impulskjøper noen nye bøker, og de får jeg faktisk lest.
• Det er gøy å lese noe fra stedet du er på:
  • Jeg elsker både hav og fjell, men synes det er vanskelig å sette ord på den evige storheten i naturen. Da er det greit å få hjelp av noen som kan dette med språk, nemlig en god forfatter. Spør en bibliotekar eller bokhandler om tips som passer din ferie!

Ny jobb?

Vikariatet til min utmerkede kollega Gerd Elin Sandve Stava som fulltids kritiker i NRK utløper dessverre nå.

Gerd Elin og jeg har hatt mange fine samtaler om bøker i kjøkkenkroken vår i kulturavdelingen og vi har vært nesten pinlig enige om det vi har lest i vår. Jeg kommer til å savne hennes rå humor og hennes skarpe hode.

Nå har NRK i stedet lyst ut stillinger som frilans bokanmeldere, og det er to dager igjen av søknadsfristen, så skynd deg å søke om dette er noe for deg!

Gerd Elins gode penn blir igjen å finne i Dagsavisen, for dem som vil følge henne.

Kommentér

Da skal jeg gli inn i feriemodus, men jeg hører gjerne hva du mener om Paris og bøker, eller leser dine tips til god sommerlektyre. Akkurat i dag, lørdag, er jeg i bryllup og litt opptatt, men jeg leser alt og svarer så fort jeg kan.

Ha en kjempefin sommer, kjære leser!

Bisous,

la Siss 👄🥐🥖