«Banebrytende om samisk identitet»

Loga árvvoštallama sámegillii

Samisk kultur er i vinden for tiden, på de mest uventede steder.

På slutten av fjor­året presenterte Stockholms­operaen «Jordens hjärta», den første opera noensinne på nord­samisk.

Gamet steppes opp enda et hakk i Uleå­borg (Oulu) i Nord-Finland.

I «Ovllá», et samarbeid mellom Oulu teater og Det samiske nasjonal­teatret Beaivváš, er joik et bærende vokalt element tvers gjennom en helaftens opera.

Og mens «Jordens hjärta» presenterte den samiske skapelses­beretningen, er «Ovllá» en langt mer virkelig­hets­nær fortelling om en ung finsk mann som sliter med sin samiske identitet.

Resultatet er en forestilling som langt på vei lykkes i ambisjonen om å fremstå som en genuint samisk opera, både i form og innhold.

Emil i sentrum

«Ovllá» gjør altså noe som knapt har blitt gjort tidligere på en opera­scene.

Teksten er skrevet av Juho-Sire/Siri Broch Johansen, som nylig oppnådde både Hedda-nominasjon og Ibsen-pris for teater­stykket «Per Hansen – en trofast mann».

Her synges det både på finsk og nord­samisk, med innslag av norsk og svensk. Tekstingen er på engelsk og finsk, i tillegg til nord­samisk, skolte­samisk og enare­samisk.

Fremst på scenen i rollen som Ovllá står Emil Kárlsen fra Storfjord i Troms, en pris­belønnet kunstner, skue­spiller og sanger med stigende berømmelse både i og utenfor Norden.

Kárlsen har utformet mange av vokal­partiene i operaen i samarbeid med Cecilia Dam­ström, for tiden en av de mest omtalte finske samtids­komponister av den yngre generasjonen.

Kompleks historie om identitet

«Ovllá» forteller historien om en ung finsk manns lange vei tilbake til en samisk identitet han har lagt bak seg.

På et over­ordnet plan handler dette om den samiske kulturens harde møte med det finske majoritets­samfunnet. Rasismen og assimileringen som Ovllá opplever på internat­skole, traumatiserer ham.

Samtidig er dette er en kompleks historie som handler like mye om konflikter innad i Sápmi som mellom ur­folk og majoritet.

Geografi, kjønns­roller og generasjons­skiller blir like viktig som motsetningen mellom urfolk og nasjonal­stat.

Ungdommen i dag duger ikke til noen ting, synger faren til Ovllá, de kan ikke høye, de kan ikke fiske, de kan ikke pæle en elve­båt.

Oppgittheten preger den tradisjons­bevisste og aktivistiske generasjonen fra 1970- og 80-tallet, som føler at barna deres svikter det samiske prosjektet.

For Ovllá på sin side blir gruve­byen Kiruna i Nord-Sverige et sted han kan gli inn i mengden og flykte fra minoritets­presset.

Denne flukten fungerer greit helt til han møter same­jenta Ánná fra Kautokeino.

Når disse to stifter familie, blir de kulturelle og identitets­messige konfliktene for vanskelige å håndtere.

Hvilket språk skal de snakke hjemme? Hvilken skole skal ungen gå på? Hvor skal de bo?

Stort musikalsk spenn

Musikalsk er «Ovllá» en opera som gjør mot­setningen mellom samisk kultur og majoritets­kultur til et grunn­leggende drama­turgisk prinsipp.

Motsetningen er representert allerede i det musikalske apparatet, som kobler joikere på scenen sammen med et fullt symfoni­orkester (Oulu Sinfonia) nede i orkester­graven.

Ovllás vei tilbake til sin samiske opprinnelse speiles i måten han synger på, som preges mer og mer av joik.

At dette har blitt mulig, skyldes et samarbeid mellom sanger Emil Kárlsen og komponist Cecilia Damström, hvor Kárlsen har komponert størstedelen av vokal­partiene til de samiske rollene i operaen.

Det musikalske spennet i «Ovllá» er usedvanlig stort, fra naken og intim joik til fullt opera­trøkk i de dramatiske scenene som skildrer Ovllás traumatiserende opplevelser på internat­skolen.

Damströms store uttrykks­spenn er imponerende. Samtidig blir det noe i overkant statisk og sjablong­messig over mye av musikken.

Mange av de sungede dialogene oppleves som lang­tekkelige og lite fleksible i melodi­føringen.

Jeg får inntrykk av at opera­sjangerens konvensjoner tynger litt for mye når joik skal bli hverdags­prat. Det blir noe bundet og oppstyltet over det hele.

Vellykket regi og gode solister

Rent scenisk har «Ovllá» mye fint å by på.

Regissør Heta Haanperä og hennes team blander elegant enkle og farge­sterke sceno­grafiske elementer med realistiske kostymer.

Emil Kárlsen har trolig nådd mange nordmenn gjennom rollen som Jussi i TV-serien «Koke bjørn» på Disney+.

Han gjør en sterk scene­prestasjon som Ovllá, en rolle som krever nesten kontinuerlig tilstede­værelse på scenen gjennom hele operaen.

Kárlsens følsomme måte å synge på fanger fint opp mange av de indre konfliktene som Ovllá bærer på.

Riktig vakkert synger også Ánne Máddji Heatta i rollen som Ánná. Duetten mellom Ovllá og Ánná i første akt er et høyde­punkt.

Nevnes bør også den unge bassen Martin Iivarinen som synger med en imponerende kraft og klang­fylde i rollen som læreren ved internat­skolen.

Kiruna­truck til verden

Juho-Sire/Siri Broch Johansens nyanserte tekst gjør «Ovllá» til en opera som folk nord­på trolig kan kjenne seg igjen i, samtidig som søringer får innblikk i en virkelighet som mange har begrenset kjennskap til.

Jeg hadde sant å si aldri sett for meg at en hyllest av Kirunatruck var noe jeg skulle oppleve fra en opera­scene.

Men det er bare en av mange ting som oppleves som for­friskende og ny­skapende ved «Ovllá», som forhåpentligvis også et norsk publikum etter hvert får mulighet til å oppleve.