Arkeologenes morsomste funn: Undersøker graver etter Europas første oljeeventyr

Lise Loktu under utgravning på Likneset i 2019. (Foto: Hilde Sømme Melgaard © Sysselmesteren på Svalbard)

– Det absolutt stiligste jeg har vært med på, sier arkeologen.

Arkeologenes morsomste funn

I sommer spør vi arkeologene om å dele sine morsomste funn. 

Sommeren er høysesong for arkeologiske utgravinger, og det er nå mange store oppdagelser gjøres. 

Noen ganger kreves det år med planlegging og graving før noe spektakulært dukker opp, andre ganger snubler de over skattene helt tilfeldig. Begge typer funn er gull verdt for vår forståelse av fortiden.

(Illustrasjon: Shutterstock / NTB)

Lise Loktu har vært arkeolog for Sysselmesteren på Svalbard. 

Her var hun med på utgravinger av folk som tok del i Europas første oljeeventyr.

– Dette er det absolutt stiligste jeg har vært med på i løpet av mitt arkeologiske arbeidsliv, sier hun.

Fra parasoller til korsettspiler

Folk fra fjern og nær hvalfartet til Svalbard på 1600- og 1700-tallet for å være med på hvalfangst.

Spekket fra hvalene var nemlig gull verdt, og Europa skrek stadig etter mer. 

– Hvalfangstindustrien varte i 200 år, på 1600- til 1700-tallet, sier Loktu.

Spekket fra hvalen kunne kokes til olje, tran og såpe. Oljen ble brukt til belysning, preparering av stoff og blandemiddel til fargestoff. 

Beina ble brukt til parasoller og som korsettspiler blant fasjonable kvinner.

Skjørbuk og drukning

Jakten på de store dyrene var farlig. 

Mange av dem som deltok på hvalfangsten døde under fangstsesongen. 

– Det førte til etableringen av store gravfelt med egne begravelsestradisjoner for de som deltok i industrien. 

Det er registrert rundt 800 hvalfangergraver på Svalbard fra den tiden. 

Arkeologene Mikael A. Bjerkestrand og Hilde Sømme Melgaard gjør en utgravd kiste klar for transport. (Foto: Lise Loktu)

– Mange døde også av skjørbuk, en dødelig sykdom forårsaket av langvarig mangel på vitamin C, vanlig blant sjømenn og hvalfangere, sier hun.

Skipene som dro nordover hadde med små robåter med seks mann. Det var disse som ble brukt til hvalfangsten, ifølge Svalbard Museum.

Oppdaget de en hval, var det om å gjøre å treffe med harpunen. Den var festet til lange liner, og disse måtte få løpe fritt. Hang de seg fast i båten, kunne folka ombord risikere å bli dratt under det iskalde vannet.

Flere robåter kastet seg på og fikk festet harpunene sine i hvalen. Blodet fra sårene fløt ut i havet, og når hvalen var utslitt, kunne de komme nærmere og ta livet av den med lanser.

Kisten løftes ut av graven før transport til Longyearbyen. (Foto: Lise Loktu © Sysselmesteren på Svalbard)

Vel tilbake på land, ble spekkstrimlene skåret av. Nå skulle de kokes og fylle tønner med olje. 

Hår, hud og innvoller

I dag jobber Loktu som forsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning. 

Der forsker hun på hvalfangernes liv og helsevilkår og hvilke konsekvenser klimaendringene har for arkeologien på Svalbard.

– Ingen andre steder finnes det samlet så mange og velbevarte graver som representerer deler av den europeiske befolkningen på denne tiden, sier hun.

Gravene har hatt gode bevaringsforhold i det kalde klimaet og permafrosten.

– De gravlagte har skjelettet igjen, og det har blitt funnet rester av hår, hud og innvoller, sier hun.

De fattiges habitter

Arkeologene har også funnet velbevarte kister, utstyr og klær.

– Av tekstiler er det ofte overklassen som er representert på museer rundt om i Europa. Klær og utrustning blant vanlige folk har man visst lite om, sier Loktu.

Likneset er Svalbards største gravfelt fra hvalfangertiden. Mange graver ligger langs kystlinjen og er i ferd med å ødelegges av erosjon. (Foto: Lise Loktu © Sysselmesteren på Svalbard)

Hvalfangergravene har gitt oss ny kunnskap.

– Vi ser at de har reparert og brukt klærne lenge. Dette var fattige folk, sier hun.

Det ser også ut til at klærne de brukte på Svalbard ikke var spesielt tilpasset hvalfangsten.

– Det var rett og slett vanlige vinterklær de brukte i hjemlandet sitt, sier hun.

Kunnskapen om menneskene forsvinner

– I Norge har ikke graver som er laget etter 1537 noe formelt vern. Kunnskapen om menneskene som levde i århundrene etterpå blir derfor gradvis borte, sier hun. 

På Svalbard er de derimot fredet.

– Skjelettene er derfor en svært viktig kunnskapskilde om den europeiske befolkningen på denne tiden. 

Arkeologene kan se nærmere på folks kosthold, livsstilssykdommer, slitasjeskader og andre helsemessige plager.

Knestrømper er funnet i mange graver, og kan si noe om bevaringsforholdene. Det er stor forskjell på tilstandene på tekstilenes som ble utgravd i 2016 (midten) sammenlignet med 1980-tallet (over og under). Forskerne skal nå se nærmere på om det kan skyldes effekter av klimaendringene. (Foto: Sander Solnes © Svalbard museum)

Skjelettanalysene, sammen med de ulike klærne, kan også vise ulike sosiale grupper, status eller yrker blant dem som deltok i hvalfangsten. 

– Slitasjeskader på skjelettene kan tyde på at noen hadde svært harde fysiske jobber. Andre var roere eller harpunister. Samfunnet var svært klassedelt, sier hun.

Sjekker DNA

Loktu sier at graver er viktige kilder for arkeologer, kunnskapen om fortidens samfunn og menneskeliv. 

– Det er likevel mange etiske aspekter å vurdere i dette arbeidet, blant annet om de kan identifiseres og har kjente etterkommere, sier hun.

Arkeologene har brukt DNA og isotopanalyser for å belyse hvor hvalfangeren kom fra, hvilken mat de spiste og andre helsemessige faktorer. 

Isotoper fra det vi spiser og drikker samler seg i skjelettet, og kan si noe om hvor folk vokste opp, og eventuelt forflyttet seg senere i livet. 

– DNA kan gi oss informasjon om hvalfangerne genetiske opphav.

Analysene viser at folk fra gravene kom fra flere ulike nasjoner, selv om de jobbet på for eksempel et nederlandsk skip. 

– Men gravene blir gradvis vasket på havet av erosjon, så det handler om å redde kunnskap som er i ferd med å forsvinne, sier hun.

Forskningsprosjektet skal fortsette over flere år, og Loktu håper å kunne dele spennende resultater i årene fremover.