Veien foran oss

Ikke bare er samtlige som ble dømt for alvorlige lovbrudd under stormingen av kongressen i USA 6. januar 2021 benådet. Nå fjernes representanter for påtalemyndigheten og politimyndighetene som har vært involvert i etterforskning av angrepet på kongressen.

Trumps menn stanser statsforvaltningens utførelse av oppgavene de er pålagt av Kongressen, og truer og fjerner alminnelige ansatte i strid med amerikansk lov over store deler av statsapparatet.

En skur av rettssaker er underveis, men Trumps utvalgte sitter både i Høyesterett, i Kongressen, og snart i de fleste høyere stillinger i den forvaltningen som skal respondere på dommene som kommer.

Demonteringen av den demokratiske rettsstaten som nå foregår i USA er allerede gjennomført i Ungarn, og deretter langt på vei i Polen.

Vi vet en hel del om hva det fører til: Et rettsvesen i kaos som ikke lenger holder statlige aktører ansvarlige, eksplosiv korrupsjon i og rundt statsapparatet, trakassering av minoriteter og politisk opposisjon, innskrenking av ytringsfriheten, kynisk og destruktiv alenegang i utenrikspolitikken.

Ungarn går seg dypere og dypere fast i den autoritære sumpen. Polen er på vei ut av den, men det er ekstremt krevende å gjenopprette skaden som er gjort.

Vi må ta inn over oss hvor vanskelig det er å reparere en demokratisk rettsstat når den først er ødelagt.

Utviklingen i USA er kanskje enda vanskeligere å stanse enn utviklingen vi ikke har klart å stanse i Europa.

Det finnes ikke demokratiske institusjoner rundt USA med evne til å begrense autokratiske utskeielser, slik vi i Europa har hatt EU-kommisjonen og EU-domstolen til å bremse skadene i Ungarn og Polen.

FN har ingen slik makt. Det har heller ikke USAs partnere i andre samarbeidsorgan. USA har bare sine egne interne institusjoner og «checks and balances», som Trump og hans kumpaner nå overkjører.

I denne situasjonen gjelder det for enhver pris å unngå en farlig misforståelse, for noen stimulert av frykt og for andre av ønsketenkning:

Gjennomtenkt autokratisk politikk kan ikke forstås innenfor skjemaet for normale svingninger mellom ulike regjeringers prosjekter, altså innenfor rammen av det demokratiske systemet, som en bil som svinger mellom høyre og venstre veikant langs riksveien.

Demokratiet dreier seg ikke bare om at flertallet får sin vilje. Det er et komplekst system av institusjoner som gir myndighet og setter grenser for statens utøvelse av lovgivende, dømmende og utøvende makt.

Sistnevnte med utløpere i et omfattende system som inkluderer regjeringen, departementene, politiet, militæret, helsevesenet, skolevesenet og lokalforvaltningen.

Disse institusjonene skal sikre så langt det lar seg gjøre at flertallet får sin vilje, men innenfor lovbestemte grenser som ligger fast uavhengig av hvem som sitter i regjering, og som sikrer at både grupper som befinner seg i mindretall og enkeltindivider beholder den negative friheten fra overgrep, og sikres positiv frihet til å delta i den demokratiske prosessen på rimelig like vilkår.

Når disse institusjonene er ødelagt har ikke den demokratiske bilen bare svingt for langt til venstre eller høyre. Den har kjørt av veien og ut på jordet eller utfor en skrent og i fjorden.

Man kan håpe på at bilen lar seg kjøre tilbake på veien for egen maskin uten alvorlige skader. Men det kan være at bilen er totalvrak, og at vi blir sittende fastspent i den mens den synker til bunns i fjorden.

Realiteten er at vi ikke vet om vi vil befinne oss i den ene eller andre situasjonen dersom den demokratiske rettsstaten ryker. Men det er hårreisende uansvarlig å ta sjansen på at vi skrenser ut på en myk gressplen og ikke knuses under en skrent.

Særlig om vi er passasjerer i baksetet med sikkerhetsbelte, kollisjonsputer og veltebøyle rundt oss, mens mange andre sitter foran uten slik beskyttelse.

Bilmetaforen må ikke misforstås dit hen at vi er trygge fordi vi sitter i en annen bil enn amerikanerne.

Vi befinner oss ikke alene på en norsk riksvei, men i et mer eller mindre irreversibelt globalisert samfunn hvor vår trygghet og velferd er helt avhengig av vårt forhold til verden rundt oss.

Vi befinner oss på en motorvei med mange kryssende filer, ingen planfrie kryss, med semitrailere, elektriske småbiler, sykler og fotgjengere.

Om USA kjører av veien er det ikke fri bane for oss andre. Om så skjer, må vi heller tenke at vi befinner oss i stor fart i en tunnel.

Kjører semitraileren i veggen blir den kastet tilbake mot oss. Og vi har allerede andre livsfarlige trafikanter å forholde oss til, stridsvogner som trykker på fra øst og uansvarlige sjåfører i og nær vårt eget land.

Sjåføren i den amerikanske semitraileren er et eksempel som vil bli kopiert av mange sjåfører i europeiske folkevogner.

Verden er på få år blitt et vesentlig farligere sted. Dette må vi ta på alvor.

Tiden for krangling om bagateller i baksetet er over.