Influensere og politikere stilles stadig til veggs. En post eller et sitat går viralt, og plutselig våkner stemmer vi håpet var i ferd med å dø ut. Homofober. Transfober. Rasister. Mannssjåvinister. Og nå nylig, nazister og fascister.
De kravler ut av veggene fra husene rundt oss, smelter inn i folkemengden og fyller kommentarfelt med hat. Dagsorden er satt, og forsideplass i avisene er booket.
Når de konfronteres med reaksjonene, tar de avstand:
«Jeg har lov til å si det jeg mener!»
«Herregud, humoren er jo død!»
«Det er jo bare på kødd!»
«Det var ikke det jeg sa, de mistolker meg!»
Tro meg, jeg skjønner dere. Jeg lever av å underholde. Jeg vet hvordan det føles når applausen runger – den er berusende. Men det finnes både enkle og vanskelige måter å få folk til å klappe på, og enkelte grupper lar seg lettere rive med enn andre.
Kronikkforfatter Linn Isabel Eielsen.
Foto: Linn Isabel EielsenÅ få støtte fra noen betyr selvsagt ikke at du er enig med dem. Men hvis grupper du må ta avstand fra heier deg frem gang på gang, bør det være et varseltegn.
Hvis en betydelig andel av de som jubler for deg, samtidig roper rasistiske, homofobiske eller kvinnefiendtlige slagord, bør du ta et skritt tilbake og reflektere over hvorfor. Dette bør gjelde uansett om du skriver for et tidsskrift, en avis, er ungdomspolitiker, influenser eller sitter på Stortinget.
Kanskje du vet nøyaktig hva du gjør. Kanskje du ikke gjør det. Kanskje du vet det, men ikke bryr deg.
Når man gjenoppliver døende debatter for oppmerksomhet, gir man ikke noe positivt til hverken debatten eller samfunnsutviklingen.
Meningsmangfold er viktig, men hyppig publisering av ekstreme meninger bidrar til normalisering av holdninger vi tidligere har sett på som skadelige og farlige.
Meninger og forslag bør komme fra et ønske om forbedring for alle. Ikke fra kriblingen over hvor mange likes og kommentarer man kan få som privatperson, eller reklameinntektene man får som bedrift.
Du får kanskje berømmelse, penger, oppmerksomhet og makt av «grensetestende» videoer og innlegg med kontrære vitser og drøye politiske utsagn. Men skaden som gjøres på veien, vil gjøre ettermælet ditt verdiløst og råttent.
Det er ikke forsvarlig, du er ikke kul, det er ikke morsomt. Følg med på hvem som ler. Sjekk hvem som jubler. Støtten fra de hatefulle vil aldri være mer verdt enn respekten fra de empatiske.
Dette er en oppfordring, en tryglende bønn og en advarsel: Ikke la lyden av jubel overdøve hvem den kommer fra.
Følg med på hvem som klapper når du snakker.
Publisert 22.03.2025, kl. 12.25
English (US)