Klæbos krasjlanding: Har ligget i fosterstilling etter VM

Dagene etter VM i Trondheim har ikke blitt slik Johannes Høsflot Klæbo (28) så for seg.

Etter fuktige dager i Granåsen, kan Johannes Høsflot Klæbo glede seg til solrike skirenn i Oslo. Foto: Bjørn S. Delebekk / VG

Trønderen ble den første herremannenherremannenRusslands skipresident Jelena Välbe tok fem av fem gull i Trondheim i 1997. til å ta alle seks gullene i et mesterskap. Jubeldagene toppet seg med spurtseier på femmila og påfølgende gullfest sist lørdag.

– Jeg har ikke kjent på en sånn utladning før, sier Klæbo på plass i Holmenkollen fredag.

Han har så vidt tatt seg en skitur denne uken, foran 20 km og 10 km i Oslo lørdag og søndag.

– Etter målgang på femmila, føltes det ut som jeg hadde blitt påkjørt av en trailer. Slik var det frem til i går (torsdag). Det har vært fem dager uten gnist til å gå på ski, sier Klæbo.

På Dagbladets spørsmål om hva han faktisk har gjort de siste dagene, svarer han slik:

– Jeg føler jeg nesten har ligget i fosterstilling siden femmila.

28-åringen hadde trodd det skulle være annerledes.

– Jeg trodde jeg skulle sveve på en sky hvor alt føles helt rått ut. Men jeg har vært så sliten at jeg føler ikke jeg har svevd. Jeg har krasjlandet skikkelig på sofaen og ligget der hele dagen, og hatt mer enn nok med å komme meg gjennom dagen, sier Klæbo til VG.

Han hadde tenkt på rennene i Trondheim-VM omtrent hver dag i nesten ti år.

– Det ville vært rart om jeg ikke var mentalt ferdig etter slike dager. Det viser hvor mye det betyr og hvor mye energi jeg har brukt på det, sier Klæbo.

Harald Østberg Amundsen, som tok gull på stafetten og to bronser, sier det også har vært tomt.

– Det har ikke vært så mange tanker. Når man lander litt, lander jeg på at jeg har fått vært med på noen helt utrolige opplevelser, sier Amundsen.

Erik Valnes var gjennom en berg-og-dalbane i Trondheim. Fra å miste sprinten i VM med vond rygg til å ta sølv på 10 km, samt gull på lagsprint og stafett.

– Det har vært lite trening de siste dagene sammenlignet med før. Det er enkelt og greit for at jeg ikke har giddet, sier Valnes og legger til:

– Det jeg har kjent på er at det er hyggelig å komme hjem til samboeren og et litt mer hverdagsliv, men det som skiller seg mest fra ellers i året, er at det har vært null motivasjon til å trene. Det føles veldig tomt.