Det handler ikke om å «stikke av fra ansvaret»

I et anekdotisk, lite kunnskapsbasert og moraliserende innlegg på NRK Ytring anklager fysioterapeut Martin Moum Hellevik pårørende for å «stikke av fra ansvaret» for sine gamle familiemedlemmer.

Han hevder at jo eldre pasienten er, jo mindre hjelper pårørende til. Og han forklarer dette med «et samfunns iboende tanke om at det er det norske helsevesenet som, alene, har ansvar for å hjelpe samfunnets pleietrengende eldre».

Vi vet nesten ikke hvor vi skal begynne, så vi får bare starte et sted.

Det er ikke så finurlig som Hellevik skal ha det til, at han har sett færre pårørende i sving rundt gamle pasienter enn rundt de yngre pasientene.

Gamle folk har rett og slett gjerne gamle nære pårørende. Enkelte pårørende har sågar behov for helse- og omsorgstjenester selv.

Til tross for dette bidrar pårørende ifølge Levekårsundersøkelsen med omsorg tilsvarende rundt 136 000 årsverk. Til sammenlikning er årsverkene i kommunale helse- og omsorgstjenester rundt 140 000 årsverk.

Den «hjelpende hånden» som Hellevik etterlyser er altså allerede strukket langt. For noen, for langt.

Ifølge Nasjonalforeningen for folkehelsen er så mange som 60 prosent av pårørende til personer med demens så slitne at det har alvorlige helsemessige konsekvenser.

Hellevik synes også å tro at gamle mennesker i behov av sykehjemsplass kan nøye seg med at noen «flytter inn i en periode og hjelper til så godt [de] kan».

Det er oppsiktsvekkende at Hellevik, som selv er utdannet helsepersonell, åpenbart ikke kjenner til at beboere i norske sykehjem er svært syke mennesker. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at 86 prosent av beboere i sykehjem i 2022 har det som betegnes som omfattende bistandsbehov.

I tillegg har i overkant av 80 prosent av beboere med langtidsplass i sykehjem demenssykdom, og de bruker i snitt sju ulike medisiner hver.

Bare det at Hellevik bruker betegnelsen «pleietrengende eldre» avslører at han ikke forstår kompleksiteten i disse menneskenes helse- og omsorgsbehov. Dette er mennesker som trenger hjelp fra kvalifisert helsepersonell, ikke fra noen som «gjør så godt de kan».

Det er ikke «verdig», for å bruke Helleviks egne ord, at gamle mennesker med omfattende helse- og omsorgsbehov skal ivaretas av folk uten riktig kompetanse. Snarere tvert imot.

Hellevik synes også å tro at pårørende bare kan «trappe ned på jobben» ved behov. En av de største utfordringene som samfunnet vårt står overfor i årene som kommer er tilgang på arbeidskraft.

Dette gjelder ikke bare for helse- og omsorgstjenestene, men en rekke sektorer. Vi vet ikke hvem Hellevik tenker skal brøyte veier, pågripe kriminelle, operere sprukne blindtarmer, eller utdanne kommende generasjoner, hvis alle som er pårørende til et menneske som trenger helse- og omsorgstjenester bare «trapper ned på jobben».

Det er også uklart hvordan Hellevik tenker at den store gruppen pårørende som tilhører «sandwich-generasjonen» – altså mennesker som har ansvar både for egne barn og gamle foreldre – skal ordne seg når de «flytter inn i en periode».

Ikke kritiser de pårørende. Det er lite hensiktsmessig og lite kunnskapsbasert. Det er en stor og sammensatt gruppe som allerede bidrar med en betydelig innsats. Pårørende trenger ikke kritikk, men støtte og anerkjennelse.

De trenger også å vite at det finnes robuste, kollektivt orienterte tjenester som tar over der pårørendeomsorgen ikke lenger strekker til.