Tid for en diplomatisk revolusjon

Mens USA endrer sine verdier, interesser og prioriteringer, har Norge og Europa stagnert i en utdatert idé om et transatlantisk skjebnefellesskap.

Uavhengig av hvem som flytter inn i Det hvite hus i 2029 burde det være klart at vi aldri kommer tilbake til det vi siden 1945 har sett på som normalen. Nato er i ferd med å bli irrelevant og Norge er tvunget til å ta noen vanskelige valg.

Siden Trumps gjeninnsettelse 20. januar har det knapt gått en dag uten utspill som for de fleste europeere er både sjokkerende og skremmende. Selv blant de mest ihuga atlantistene må tvilen melde seg: hva skal være den drivende kraft i vårt forhold til Amerikas forente stater? Hva er Nato til for?

Om det ikke var tydelig før, må Trumps fredssamtaler med Putin – over hodet på Ukraina og resten av Europa – ha gjort det klart for alle at USA ikke bryr seg om våre interesser.

Det er på høy tid å innse at vi må utvikle en helt ny forsvars- og sikkerhetspolitikk. Den må ha som mål å gjøre vårt kontinent sterkt og selvstendig, og i stand til å forfølge våre egne legitime interesser.

Og vi må forstå at amerikanerne, enten de er republikanere eller demokrater, ikke vil bli fornærmet, men heie på et Europa som er i stand til å stå på egne ben.

He’s just not that into you

Vi har siden 1945 forsøkt å sjarmere amerikanerne, og binde dem til oss gjennom formelle og uformelle nettverk. Vi har kjøpt jagerfly, vi har sendt våre piloter til opplæring i USA, vi har invitert til militærøvelser i Norge.

Tidlig på 2000-tallet, da Nato var en organisasjon på søken etter en hensikt, fulgte Norge lydig Washingtons anmodning og sendte tropper til Afghanistan og Irak.

Dette skulle være en investering i egen sikkerhet. Den dagen det ble krise her hjemme, ville den neste generasjonen amerikanske diplomater og generaler huske vår innsats og sørge for at vi fikk hjelp.

I dag kaster Trumps ord og gjerninger et nådeløst oppklarende lys over vår situasjon. Vi akker oss over hvor slem han er. Vi slår fåfengte vitser over hvor dum han er. Og vi håper at vi om fire år kommer tilbake til det vi kjente som normalen.

I stedet burde vi akseptere at Trump – og flertallet av hans landsmenn – ikke er særlig opptatt av Europa. De ønsker oss intet vondt, de er bare ikke interessert. Og de vil i alle fall ikke bruke penger på å forsvare oss. Det er en ærlig sak, de har andre prioriteringer.

Med venner som disse, hvem trenger fiender?

Det som burde bekymre oss mye mer, er Trumps nye territorial-ekspansive tone. Truslene om militære angrep på Grønland/Danmark og Canada fikk mange til å sette kaffen i halsen.

Her har vi gått rundt og tenkt at vi alle er beskyttet av Nato-traktatens Artikkel 5 som fordrer full solidaritet i tilfelle angrep fra en ekstern makt. Og så viser det seg at trusselen kanskje kommer innenfra.

Frankrike svarte klart og utvetydig at Grønland er en del av kongeriket Danmark og tilbød å sende tropper for hjelpe til å forsvare øya mot et mulig amerikansk angrep. Men ellers var det påfallende taust. Hvor var den skandinaviske solidariteten? Har den norske regjeringen vurdert å sende soldater til Grønland?

Man kan tenke at disse truslene ikke er helt alvorlig ment. Eller man kan håpe at generalene vil nekte å følge en eventuell ordre om å invadere et vennligsinnet naboland. Men tør vi ta sjansen? Vi må kanskje det, for hvis ikke, vil Trump fortsette å utnytte vår svakhet, enten den nå er reell eller innbilt.

Men da blir spørsmålet, ønsker vi egentlig å ha en bølle som bestevenn? En som vitterlig ikke bryr seg om vår oppfatning om felles historie.

Skiftende allianser

Helt uavhengig av den særnorske Europa-skepsisen vil det innebære et paradigmeskifte for Norge – som for resten av Europa – å se for seg en annen verdensorden og et annet alliansesystem enn det som siden 1950-tallet har blitt ledet av USA.

Men, har vi glemt at skiftende allianser pleide å være et vedvarende aspekt ved europeisk diplomati? Noen makter vokser, andre svinner. Hva skal man mene om de 75 årene Vest-Europa og USA har vært noenlunde samstemte under sistnevntes ledelse i Nato? Er det kort eller lang tid?

Vel, det kommer an på sammenligningen. Ser vi det opp mot det foregående århundret er 75 år ganske lenge. I perioden 1849–1924 måtte de fleste Europeiske stater endre sin alliansepolitikk flere ganger.

Går vi enda hundre år tilbake, ser vi det som har blitt stående som det mest kjente eksempelet på en diplomatisk revolusjon, nemlig da Østerrike i 1756, truet av Prøyssens vekst og frustrert over sin britiske alliertes manglende evne eller vilje til å stille opp, gjorde helomvending og inngikk forbund med erkefienden Frankrike.

Poenget her er ikke å diskutere følgene av Wiens snuoperasjon, men å minne om at noen ganger trer et menneske frem på historiens arena med nye ideer og klarer å gjennomføre dem (i Østerrikes tilfelle het han Wenzel Anton von Kaunitz, og var ambassadør til Paris).

Er Norge klar for en ny allianse?

Skal Norge fortsette å late som vår presumptivt viktigste allierte vil stille opp for oss? Skal vi fortsette å kjøpe dyre våpensystemer i håp om å få goodwill tilbake?

Hva betyr egentlig forsikringene norske politikere, diplomater, byråkrater og offiserer mottar jevnlig fra sine amerikanske kolleger, når vi vet at de viktige beslutningene tas av en én mann som følger sin egen logikk?

Kan norske politikere og befolkningen som helhet snart erkjenne at vi må tenke nytt? Det vil koste mye å kutte bånd til USA, både for dem som har personlige bånd til landet, og de som er vant til mange års profesjonelt samarbeid med yrkesbrødre- og søstre.

Og ja, det vil sitte langt inn for mange nordmenn å skulle stole på tyskere, franskmenn, og italienere. Men har vi egentlig noe valg? Nei, vårt beste alternativ er å slutte opp om en europeisk forsvarsallianse, sammen med land som deler våre grunnleggende verdier.