Rollemodeller

Har vi gjort vårt eller trengs vi fortsatt? Jeg snakker ikke om frivillig arbeid, men om noe større - å være rollemodell.

Så kan man spørre om det kan være mulig når eldre som oftest fremstilles som en belastning og ordvalget generelt er preget av lite flatterende begrep.

Aldersdiskrimineringen i vårt kjære samfunn har ført til at eldre blir usynlige. De slutter mer eller mindre frivillig i jobben. Deres mening er nesten fraværende i media, politikken og den offentlige debatten. Som konsekvens faller erfaringsutveksling på arbeidsplassen bort.

Du ser dem ikke bak kassa i kjøpesenteret, bak skranken i hotellresepsjonen eller som programleder i debatter på TV.

Kontakten med eldre for den yngre generasjonen blir dermed redusert til egne besteforeldre, beboere på sykehjem, besøkende av eldresentrene og den gråhårete gruppen som i timevis sitter på kafeen midt på dagen.

Samfunnet har klart å eliminere det glade, inspirerende, verdiskapende, kunnskapsrike og livsbejaende eldre mennesket fra offentlig bevissthet og gjort ordet gammel til synonym for skrøpelig, utdatert og belastning.

Ikke overraskende unngår mange seniorer å utsette seg for et møte med en slik holdning ved å heller dra ned blondegardinene, installere seg på sofaen eller på flyet til varmere strøk og tenke «jeg har gjort mitt».

En usunn og betenkelig utvikling. For sånn er det ikke. De har ikke gjort sitt, de har fortsatt den viktige oppgaven å være rollemodeller for etterfølgende generasjoner.

Samfunnsmentorer

Utrustet med levd historie og lang erfaring i hvordan håndtere livets krumspring, har eldre den viktige oppgaven å minne på, dele eksempler, dokumentere utprøvde løsninger og – ikke minst – demonstrere at det som oftest går bra til slutt. Slik bidrar de til et sunt samfunn.

For kun i samspill mellom alle aldersgrupper er et samfunn motstandsdyktig, forankret i historie og tradisjoner.

Pionerer

De er nemlig representanter av den første generasjonen som er så privilegert at de har forutsetningene som trengs for å gi livet et nytt og spennende innhold.

Der tidligere generasjoner var utslitte etter livets påkjenninger har mange av nåtidens eldre helse og energi for å ønske og kunne stå lenger i jobb eller starte en ny karriere. Noen vil finne sin plass i frivillig arbeid eller interessegrupper, noen som faste mentorer for unge i jobb eller skole.

Slik kan de igangsette utvikling av nye, verdiskapende prosesser i dialog med politikere, næringslivsorganisasjoner og andre relevante aktører.

Rollemodeller

Og det er her begrepet rollemodell kommer inn. For på denne måten vises at alderdom ikke er ensbetydende med kjedsomhet, forfall og inspirasjonsløshet.

Uten slike levende eksempler kan ikke unge mennesker se det positive ved å eldes.

Dermed forsterkes ungdomspresset. Et press alle før eller siden må bukke under for. En håpløs kamp man er dømt til å tape. Og en fremtidsutsikt egnet til å skremme enhver ungdom.

Men dagens seniorer er gitt den fantastiske muligheten til å påvirke hva ord som alderdom og eldre generasjon vil bety i fremtiden, gjennom å skape nye livsbilder og mål, utforske ukjente muligheter og ta fatt på uvante og uventede formål.

Samfunnets bæresøyle

Og jeg tror noen av problemene til dagens yngre ligger i det faktum at en hel generasjon er nesten fraværende – og da er det helt likegyldig om representantene ble borte fordi de ville eller fordi de ble offer for aldersdiskrimineringen.

For oss eldre betyr det at vi forstår vår betydning for samfunnet, selv om man ikke vil høre på oss. Slik er det ofte mellom ung og gammel.

Fra samfunnets side, representert av Hvermannsen, politikere og ledere i næringslivet behøves holdningsendring og vilje til verdsettelse og inkludering.

Et motstandsdyktig og bærekraftig samfunn trenger forankring i fortiden mens det strekker seg mot fremtiden.