Når rike mennesker går til kunsten

Der stod jeg, midt i Posten Moderne, det nye kunstmuseet Reitan-familien har skapt i det gamle hovedpostkontoret i Trondheim.

Jeg så opp på tallrike snakkebobler i gjennomsiktig grønn plast, signert kunstneren Philippe Pareno. De svever under taket i inngangshallen, der byens beboere tidligere stod i kø for å hente pakkene sine. Det var da jeg begynte å tenke på Skottland.

Eller, nærmere bestemt, jeg begynte å tenke på «The Glasgow Boys», en utstilling jeg så på Royal Academy of Arts i London for femten år siden. Utstillingen viste en samling malerier fra slutten av 1800-tallet, skapt av skotske kunstnere som var blitt understøttet av rike kjøpmenn i Glasgow.

Dette var handelsfolk som hadde slått seg opp, som ikke hadde noe forhold til kunsten som ble dyrket i London. I stedet understøttet de lokale kunstnere som gjenga den verden de kjente best.

Jeg gikk blant de vakre, gråblå landskapsmaleriene og sendte noen varme tanker i retning av kjøpmenn som bruker penger på kunstfeltet. Som har med seg den lokale forankringen inn i prosjektene sine. På hvordan de kan være et viktig supplement til andre samlinger, de offentlige, de tradisjonelle. På sitt beste.

Da han møtte pressen i forbindelse med museumsåpningen, snakket Ole Robert Reitan entusiastisk om at museet skulle bidra til å gjøre Trondheim mer attraktivt, som reisemål og for de som bor der.

Engasjementet for det lokale er også her, om enn på en annen måte enn for kjøpmennene i Glasgow.

For det er ikke mange karrige trøndelagslandskap å se på det nye museet, som har fått forkortelsen PoMo. Snarere er det smekkfullt av berømte navn innen internasjonal samtidskunst.

Dette er navn som på sin måte viser hvilken rolle pengesterke private samlere kan spille for at et stort publikum skal kunne ha tilgang på et mangfold av kunst.

Verk av samtidskunstens kjendiser koster en liten formue. Offentlige institusjoner kan i liten grad bruke pengene sine på akkurat denne kunsten. Da må det andre til.

Når Reitan-familien, som har blitt rike på dagligvarebransjen, satser så tungt på nettopp kunst, sier det også noe interessant om kunstens plass i samfunnet.

Det siste året har vært preget av politikere som tar til orde for å snurpe igjen pengesekken i møte med kunstnerne. Det ville de ikke gjort hvis de ikke følte at det var en politisk gevinst å hente på å spille på skepsisen mot kunstnerne og alt de driver med.

Samtidig har nordmenn som tjener veldig, veldig mye penger en tendens til å bli veldig, veldig interessert i kunst. Kunst de kan vise frem. Christian Ringnes, Christen Sveaas, Fredriksen-søstrene og Nicolai Tangen er blant de som har valset inn i museumsbransjen.

Her går de inn i en tung, historisk tradisjon. Private aktører har alltid vært viktige for at offentligheten skal få se stor kunst. Mange berømte museer er grunnlagt på rike familiers samlinger.

Men når de gjør dette, viser det også at kunst er og blir den beste investeringen for rike mennesker som ønsker å styrke omdømmet og ettermælet sitt. Uavhengig av mistenksomheten mot kunst og kunstnere i samfunnet.

Disse investeringene er smarte av flere grunner. De som har tjent penger, masse penger, har ofte gjort det ved å presse på for å holde inntektene høye og kostnadene lave.

Slike valg vil nærmest per definisjon være omdiskuterte. En handel er dessuten flyktig. Når penger og varer er utvekslet, er den over.

Men kunsten! Kunsten kan la en kjøpmann for en stakket stund distansere seg fra sin egen, kyniske bransje. Han kan vise seg fra sin kultiverte og rause side.

Og malerier og skulpturer er varige. For det er en grunn til at det ofte er billedkunst som tiltrekker seg de formuende, mer enn litteratur, musikk eller teater.

Her må det bemerkes at Reitan-familien også har investert i det siste, ved å bygge opp Nye Hjorten Teater, naboen til museet, som åpnet tidligere i år.

Billedkunst er konkret. Det er snakk om gjenstander du kan ta i. De er velegnet for investering, og de kan inngå i et monument, noe folk kan oppsøke, peke på, i lange tider fremover. Tjue år, femti, kanskje hundre?

I utgangspunktet kan det fremstå som en vinn-vinn-vinn-situasjon når rike mennesker velger å kjøpe kunst snarere enn en leilighet i London eller Marbella. De får beundringen, publikum får tilgang til kunsten, det offentlige blir supplert.

Men så er det naturligvis ikke så enkelt heller.

Jo større del av det samlede museumstilbudet som er finansiert av private aktører, jo mer prisgitt er offentligheten av enkeltpersoners interesser og dømmekraft. Det gjelder kunsten de liker, og fagpersonene de samarbeider med. Noen av dem har høyere stjerne enn andre i fagkretser, for å si det slik.

Private samlinger har ikke noe overordnet ansvar for å ta vare på kulturarven eller lete frem glemte kunstnere, slik offentlige kunstinstitusjoner har.

En annen utfordring oppstår når private aktører søker et samarbeid med det offentlige.

PoMo i Trondheim er hundre prosent finansiert og eid av Reitan AS, og styrer slik sett unna de dypeste grøftene.

Men både Christian Ringnes’ skulpturpark i Ekebergparken i Oslo og Nicolai Tangens Kunstsilo i Kristiansand var gjenstand for hissig debatt, blant annet fordi det var offentlige eiendommer som ble tatt i bruk.

Året var 2019 da Cecilie og Kathrine Fredriksen, John Fredriksens døtre, lente seg mot en vegg på Nasjonalmuseet sammen med daværende museumssjef Karin Hindsbo og samlingsdirektør Stina Högkvist.

Anledningen var en avtale de hadde inngått om å stille ut verk fra Fredriksen-familiens samling på Nasjonalmuseet.

Flere fagfolk advarte mot at Nasjonalmuseet lot seg bruke, og de primært ville bidra til å øke verdien på samlingen ved å stille den ut.

I januar ble det kjent at avtalen er endret, og at søstrene, som i utgangspunktet skulle samarbeidet med museet om fem utstillinger, gir seg etter én.

Det sier også noe om hvor uforutsigbart samarbeid med private samlere kan være, og hvor viktig det er at det tradisjonelle, kanskje mindre glamorøse museumsarbeidet kverner og går i bakgrunnen.

På lørdag sprettes champagnen i Trondheim. Da er det PoMo åpner for publikum. Private har tatt over en storstue som ble bygget for en offentlig tjeneste. Lokalet er renovert med respekt og ømhet. Og den som lever om femti, om hundre år, får se hva man sier da.