Når de graver gull i USA

Det hele sluttet akkurat som det egentlig måtte – i det totale kaos.

Etter at Chelsea akkurat hadde slått PSG med sensasjonelle 3–0 i finalen i det som må kalles det første virkelige klubb-VM i fotball, brøt det hele ut i rene slåsskamper mellom spillere og trenere ute på gressmatten i New Jersey.

Og da man endelig fikk roet gemyttene nok til at man kunne foreta den høytidelige troféoverrekkelsen, tok den 47. amerikanske president, også kjent som Donald J. Trump, igjen over showet.

Trump nektet å fjerne seg fra podiet og bidro til absurde og på et vis veldig relevante sluttbilder fra et VM som ingen helt har skjønt noe av på noe tidspunkt.

Den norske landslagssjefen lanserte årets nyord innen sport da han kalte det hele for «kokoscupen» i forkant.

Og Solbakken skulle få rett.

Likevel våknet sportsinteresserte rundt i hele verden med en litt spesiell følelse denne søndagen.

«Det er finaledag», som en av hovedpersonene selv beskriver den første tanken som går gjennom hodet når man våkner på disse helt særegne søndagene.

Men det var finalen for menn i tennisturneringen på gresset i Wimbledon mellom Jannik Sinner og Carlos Alcaraz som skapte disse følelsene, ikke VM-finalen i klodens i særklasse største sport, paradoksalt nok.

En halvferdig VM-finale

PSG fra Paris møtte altså Chelsea fra London i den historiske førstefinalen i nyskapningen som har gått av stabelen i USA den siste måneden.

Alle noenlunde nøytrale håpet PSG skulle vinne.

Det var nemlig det eneste sluttresultat som ville gitt hele turneringen en slags sportslig legitimitet.

Chelsea kom til finalen fordi de har vært heldige med trekningen og fordi turneringen faktisk betyr noe for den litt haltende storhet. Ikke fordi de er ett av verdens to beste klubblag i øyeblikket.

VM var den amerikanskeide klubbens mulighet til å vinne en attraktiv turnering denne sesongen.

Serieligaen, som London-laget vant, teller ikke i disse sammenhenger.

Søndagens overraskende utklassing av mesterliga-vinnerne PSG står sånn sett igjen som et siste symbol på en turnering som fort vil bli glemt.

Få kommer til å huske hvem som vant turneringen. Det har uansett vært mer eller mindre underordnet hele tiden.

Milliarder som motivasjon

Det vesentlige for klubbene og deres eiere har vært de gigantiske pengepremiene i turneringen, ikke om de lykkes sportslig.

Vinnerlaget drar mandag hjem til Europa en drøy milliard kroner rikere. Men mange av storlagene som ikke var i nærheten av å komme særlig langt har også fått økt klubbinntektene med flere hundre millioner kroner kun gjennom å delta.

Slikt hjelper på motivasjonen. For klubbdirektørene. Som er de som bestemmer hva spillerne gjør og mener i slike sammenhenger.

For de fleste av de spillerne er dette nemlig er en turnering ingen av de europeiske stjernene ville ha.

Fordi kalenderen allerede er full. Finalen var den 64. klubbkampen for både PSG og Chelsea denne inneværende sesongen.

I den grad vi kan snakke om «inneværende». Man får ikke engang bestemt seg for om dette er slutten av sesongen som har vært eller starten på en ny.

Nye spillere i nye drakter med nye nummer på ryggen har nemlig vist seg frem på gressbanene rundt i de forente stater. Real Madrid betalte eksempelvis nesten 100 millioner kroner for å få Trent Alexander-Arnold frigitt fra kontrakten med Liverpool en måned før de kunne fått ham gratis til klubben, bare for å få ham med i VM-turneringen.

Dette indikerer at det er et VM som betyr noe. Eller at man får ekstremt godt betalt for å være med.

Den endelige saudiske maktovertagelse

Dette er først og fremst turneringen Fifa-president Gianni Infantino for enhver pris ville ha.

Det er den mektige sveitserens pièce de résistance, hans helt egen konkurrent mot den europeiske mesterligaens suksess.

Med Saudi-Arabias enda mye mektigere og ikke minst rikere kronprins Mohammed bin Salman som jordfar.

Hele turneringen ville nemlig etter alle solemerker endt som en økonomisk katastrofe uten de mange sponsoratene fra det saudiarabiske oljefondet.

På slutten av 2024 ble det offentliggjort at saudieide strømmetjenesten DAZN hadde kjøpt de verdensomspennende visningsrettighetene til klubb-VM for en milliardsum. Uten at noen andre var med i budrunden.

Rett i forkant av turneringen ble dette etterfulgt av at kongedømmets oljefond, PIF, gikk inn som hovedsponsor. Igjen for et milliardbeløp – i dollar.

De tre bokstavene har etter dette vært tydelig til stede på plakater for så vel strømmeseere som publikummere på arenaene rundt i USA. PIF – og slagordet deres: «Invested in better».

PIF eier også klubben Al-Hilal, som sto for en av VMs store overraskelser, da de slo ut Erling Braut Haalands Manchester City i åttedelsfinalen. Uten at City-spillerne virket veldig berørt av enda en sportslig nedtur på slutten av en relativt sett miserabel sesong.

I tillegg er det det statseide oljeselskapet Aramco fra før sponsor av Fifa som såkalt «Major Worldwide Partner», hvilket også har betydd ytterligere midler fra Saudi-Arabia til arrangementet i USA.

Dette kan ikke lenger kalles sportsvasking.

Dette er mer en ren og åpen manifestasjon.

Det er fullføringen av en maktovertagelse.

Verdensfotballen styres nå offisielt fra Riyadh, ikke Zürich.

I neste klubb-VM, om fire år, spilles også finalen i Riyadh. Hvis kronprins bin Salman vil. Qatar er ett av fire land som har uttrykt sin interesse for å være vertskap, men det må i så fall være med den mektige naboens velsignelse.

Man trenger ingen krystallkule for å konstatere at Saudi-Arabia arrangerer VM for klubblag i 2029 hvis de vil.

I 2034 er saudiene uansett verter for det virkelige VM, det for verdens 64 beste fotballnasjoner, muligens inkludert Norge.

En velkommen vertsnasjon

Det skal tillegges at også USA og denne, vel, egenrådige president Trump har bidratt til VMs relative suksess. Ikke minst når det gjelder legitimitet.

Den første utgaven av det utvidede klubb-VM skulle egentlig blitt arrangert i Kina i 2021. Skepsisen ville sannsynligvis vært enda mye større til hele formatet om det hadde blitt lansert der og ikke i USA.

Tilstedeværelsen av særlige latinamerikanske fans bosatt i landet har også bidratt til det som har vært av reelle publikumsfester på noen av kampene.

Fra de som ikke har fryktet å bli arrestert på vei til kamp av immigrasjonspolitiet ICE, vel å merke.

Dette har uansett ført til et gjennomsnittlig tilskuertall på rundt 36000, som må sies å være akseptabelt. Men økonomisk har dette heller ikke bidratt i den grad Fifa ønsket. De såkalt dynamiske billettprisene har fått mye oppmerksomhet inntil det siste. I den grad turneringen har påkalt oppmerksomhet overhodet de siste par ukene.

Adam Crafton fra britiske The Athletic meldte på X at prisene til semifinalen mellom Chelsea og brasilianske Fluminense i løpet av tre dager gikk ned fra rundt 5000 kroner til cirka 150.

For å fylle tribunene, slik at Gianni Infantino skal kunne fortsette å kalle turneringen en suksess, som han har gjort siden lenge før den startet.

En turnering som skal fortsette – for enhver pris.

I hvert fall hvis kronprins bin Salman vil. Gianni Infantino har allerede antydet at neste utgave vil inneholde 48 lag.

Ikke minst for å finne måter å få med alle de største stjernene på. Kvalifiseringskriteriene gjorde denne gang at tre av de fire beste lagene i Europa og med det verden i Barcelona, Liverpool og Arsenal ikke har vært med. I motsetning til RB Salzburg og Porto.

32 lag – bare én egentlig vinner

Slikt reduserer troverdigheten til et VM ganske betraktelig.

Nå er den første utgaven uansett over, og Gianni Infantino kan konsentrere seg om å dekorere de nye FIFA-kontorene i Trump Tower med bilder av seg selv og han som bare er president for USA.

Ingen flere Juventus-spillere trenger å være staffasje for en absurd blanding av krigsprat og sexisme i det ovale presidentkontoret i Det hvite hus.

Ingen spillere trenger å frykte for å kollapse i brennheten under kamper med kampstart klokken 12 lokal tid.

Og ingen trenger bekymre seg for at amatørene fra Auckland i New Zealand skal ydmyke flere stjerner, slik de gjorde da de klarte uavgjort mot argentinske Boca Juniors.

Til slutt kan vi takke av et VM ingen ville ha, men som alle har fått, med en slags parafrasering av den engelske fotballegenden Gary Lineker:

Klubb-VM er en turnering med 32 lag fra hele verden. Og til slutt vinner uansett Saudi-Arabia.