Et folk i krig

Peace for our time – fred for vår tid.

Det var nok mer naivt enn noe annet. Men likevel klarte jeg ikke å legge tanken helt bort. Kunne dette faktisk være begynnelsen på slutten av et elleve år langt beksvart mørke for Ukraina.

Det var onsdag kveld.

48 timer til Vladimir Putin skulle møte USAs president Donald Trump.

Vi kjørte ved foten av det Podolske høylandet vest i Ukraina. Det er kupert her. Det veksler mellom tett skog og åpne sletter. Himmelen var farget lilla av solnedgangen vi hadde i ryggen.

Alt så fredelig ut. Fred. For vår tid.

Ironiens sitat

Det er omtrent her jeg husker at «Peace for our time», sagt av den britiske statsministeren Neville Chamberlain i 1938, ikke helt representerer det man skulle tro.

Selv om statsministeren så stolt ut der han sto utenfor Downing Street nummer 10 i London og proklamerte at han hadde inngått en fredsavtale med Hitler i Tyskland, så gikk det ikke lang tid før avtalen ikke var verdt mer enn arket den var skrevet på.

Mindre enn ett år senere gikk Tyskland inn i Polen. Andre verdenskrig var i gang.

Og «Peace for our time» står igjen som et av de mest ufrivillig ironiske sitatene i verdenshistorien.

Kollega Gunnar Bratthammer og meg selv småpratet i bilen. Om hvordan vi skulle løse dette oppdraget ...

Møtet i Alaska sett fra Ukraina.

Vi var enige om at det viktigste ville være å snakke med de møtet handlet om. Soldatene på fronten i øst.

Vi plukket opp fikseren Oleksandr – eller Sasha, som folk med det navnet kalles, i Kyiv og fortsatte videre mot Kramatorsk.

Solsikke for fred

De gule åkrene med solsikker har en viktig funksjon nå på sommeren. De minker faren for å bli sett når vi beveger oss langs fronten.

De store blomstene har også en dypere mening. Solsikken har bestandig vært et symbol på håp, fred og solidaritet for ukrainere.

Det er nasjonalblomsten.

Og Ukraina er, selv mens de står midt i en krig, verdens største produsent av solsikkeolje.

Vi har kommet frem og blir ført ned i den provisoriske bunkersen. Noen trær forhindrer at vi kan se rett over til den russiske frontlinjen.

Krigen mellom Ukraina og Russland har blitt høyteknologisk.

Luft ut av ballongen

Det som før ville vært en litt kald jordkjeller hvor soldatene hvilte mellom slagene, er nå en kommandosentral hvor dronene blir styrt fra. Det er imponerende i seg selv.

Men den ellers litt lette og kameratslige stemningen som hersker i en skyttergrav eller bunkers forsvinner liksom litt når vi spør om forventningene til møtet mellom Trump og Putin.

Pavel, sitter molefonken på sengen. Han er helt sikker Etter åtte år som soldat. Åtte år i kamp mot Russland. så har han gitt opp håpet om at det skal komme noen løsning fra politikerne.

For å ta det først:

Det finnes flere måter en krig kan slutte på.

• En faktisk militær seier, slik andre verdenskrig var.
• At de som har angrepet endrer politisk ledelse og slutter å krige
• At krigen i seg selv blir mindre intensiv – og dør ut.

Akkurat nå ser ikke noe av dette spesielt sannsynlig for denne krigen. Og da gjenstår det siste scenarioet, som også er det absolutt vanligste:

• Å avslutte krigen ved et forhandlingsbord.

Men da er man avhengig av at partene vil snakke.

Slaktet i ukrainske medier

De mest optimistiske håpet på en våpenhvile. De mest pessimistiske trodde det ble en salgs fredsavtale som Ukraina verken fikk være med på å utforme eller akseptere – altså en «tredd ned over hodet»-løsning.

Møtet i Alaska ble en fiasko. Lørdag morgen sto vi klare i Kharkiv for å rapportere om reaksjonene. «Kvalmende», «Skammelig» og «helt unødvendig», sto det i ukrainske aviser.

Forståelig nok.

For at Donald Trump som har mer eller mindre lovet fred i Ukraina, sto og klappet inn en mann etterlyst for krigsforbrytelser på den røde løperen på flyplassen, falt mange tungt for brystet.

De kjørte bil sammen og holdt en kort, innholdsløs pressekonferanse etterpå. Intet nytt.

Men Putin hadde kjøpt seg tid.

Vi kan hoppe bukk over det neste møte. Mellom Zelenskyj, syv europeiske statsledere og Donald Trump i Washington.

Men vi kan legge til at en sjeldent selvransakende Trump der vedgikk at dette var en vanskelig krig å løse.

Ingen av møtene har hatt et særlig konkret utfall.

Og folk har fått nok.

«Mens de snakker, dør folk. Folk som er på frontlinjen og forsvarer landet vårt»

Diana fra Kharkiv

«Vi blir spyttet i ansiktet. Ikke bare vi i Ukraina. Men også amerikanske soldater, som måtte rulle ut den røde løperen for Putin, som er etterlyst for krigsforbrytelser»

Oleksij Anulja, tidl. soldat og krigsfange fra Tsjernihiv.

«Jeg føler veldig med soldatene som ofrer livet hver eneste dag. Vi må bare håpe på fred»

Andrij fra Kyiv

«Hva skal vi bli enige om? Å gi fra oss land? Nei, jeg har ingen tiltro til forhandlinger. Trump og Putin er gode venner»

Egor fra Kharkiv

«Jeg har en følelse av at vi vil utveksle landområder. Så vil krigen slutte. Også vil det gå fem-ti år, før den blusser opp igjen»

Lom, soldat i Kramatorsk

Putin oppnådde det han ville.

Ingen stopp i kamphandlingene så den lenge planlagte sommeroffensiven kunne fortsette.

Hatet finnes på begge sider

Jeg skal vedgå at jeg skvatt. Vi hadde kommet oss tilbake til Kramatorsk og parkert litt i utkanten av byen.

Dagens på P1 ville ha meg inn. Jeg koblet opp og hørte en sint stemme trenge gjennom de støyreduserende hodetelefonene.

Det han ropte forsto jeg ikke der og da. Men har fått vite det senere. «Donetsk er russisk. Dere ødelegger landet vårt»

Mannen kom full og sjanglende opp på siden av meg. Han klarte nok å rope et eller annet inn i mikrofonen, før fikseren Sasha fikk roet ham ned og puttet ham i en taxi.

Han minnet meg litt umiddelbart om en kar Gunnar og jeg møtte i 2022. Ihor, som gjerne så at russerne okkuperte landsbyen hans.

Hvis jeg leser kartene riktig nå, så er han ikke så langt fra å få ønsket oppfylt.

Det hadde vært interessant å høre hva han tenker da. Om alt er så rosenrødt som han så for seg.

Hva er sant og hva er løgn?

Men det er denne gråsonen mellom sannhet og løgn som gjør at denne krigen er så vanskelig. Den er sammensatt. Spesielt i Donbas.

De som sverger til russiske medier. De som bare snakker med slektninger på russisk side. De som tror mer på Putin enn vestlige ledere. Hvilket verdensbilde får de?

Husker de at det var Russland som gikk med på å tegne grensene slik de ble da Ukraina ble fritt fra Sovjetunionen i 1991?

Vet de at det var Russland som okkuperte Krym og drev frem krigen i Donbas i 2014?

Og tror de fortsatt krigen i Ukraina er en spesialoperasjon for å fri dem fra nazistene?

Man kan sikkert finne en viss prosentandel i Donetsk som kunne tenke seg å bli russiske. Men hva med de minst seks millionene som har flyktet siden 2014? Hvor er deres stemme?

Partene virker så langt fra hverandre. Både på bakken og på toppen

Kanskje dette er en av krigene som ikke kan løses ved forhandlingsbordet?

Konsekvensen av det kan vi bare forestille oss.

Da blir det ikke noe «Peace for our time» ... For verken Myron, Pavel, Anastasia, Diana, Egor eller noen av de andre ukrainerne som lever i krig hver dag.

Da blir det ikke fred for noen av oss.