Hvem matet lammet til ulven?

Tamima ble drept på jobb. Hun var på nattevakt, alene, i et privat tiltak i regi av barnevernet.

En ung, mørk, muslimsk kvinne var satt alene på vakt med en ungdom som både hun selv og arbeidsgiver hadde varslet om på grunn av hans høyreekstreme holdninger. Han har selv sagt at drapet er politisk motivert og planlagt.

Jeg har jobbet med Tamima. En ung kvinne med et smittende smil, fysisk liten, men med en energi som fylte rommet, og en omsorg som bar ungdom videre. Vi snakket om videre samarbeid.

Hun ble drept mens hun gjorde det hun kunne best: å hjelpe. Dette er et tap for familien, et tap for samfunnet og et tap for alle ungdommene og familiene som trengte og fortsatt trenger hennes hjelp.

Vi må snakke om bemanningen, og vi må snakke om kommunens bestilling. Men foreløpig er mye uavklart.

Det er politiets og tilsynsmyndigheters jobb å finne ut hva som faktisk skjedde: hvem som besluttet hva, hvilke vurderinger som ble gjort, og om Tamima hadde en reell mulighet til å si «nei» til nettopp denne oppgaven.

De svarene kommer ikke i dag. Vi krever at politiet etterforsker dette grundig.

Men én ting vet vi allerede mye om: holdninger. Politiet kan etterforske handlinger, ikke endre holdninger. Det kan bare vi. Dette handler ikke bare om et tiltak, en vurdering eller en innsparingspost, men om hvilket samfunn vi er.

Holdningen var drivkraften, kniven var bare et redskap. Oppdragelsen står vi for.

Den siktede er et produkt av en norsk barndom, formet i vårt fellesskap, av fortellinger, uttrykk og politisk språk. Det samme samfunnet formet også Tamima: Et menneske som valgte utdanning og arbeid for å reparere det som hadde gått galt i andres oppvekst. På samme måte som andre gjorde for henne da hun ble en del av det norske samfunnet.

Hun ble drept mens hun jobbet for å hjelpe en ungdom inn i voksenlivet. Etter hans holdning skulle hun likevel ikke være en del av det framtidssamfunnet han selv skulle leve i.

De siste dagene har jeg snakket med både voksne og barn om hendelsen. Noen reagerer ikke før de får høre at hun var muslim. Andre reagerer først når de hører at hun var mørk. Mange snakker om arbeidsmiljø, og myndighetene snakker om terror. Alt dette er viktig.

Men det som drepte Tamima, var også en holdning. Ulven vi har oppdratt.

For å skape trygghet for barna mine sa jeg at han nå sitter i fengsel. Men holdningen og det politiske motivet han snakker om, er fortsatt her ute. Du kan ikke fengsle en holdning. Vi har skapt den, og vi må endre den.

Det samme systemet som løftet fram Tamima – familie, oppvekst, religion, utdanning og arbeidsliv – er også systemet som kunne forme ham. Vårt samfunn oppdrar både ulver og lam.

Det som er galt, er at vi ofte begynner å snakke om holdninger først når noe forferdelig har skjedd. Da er det for sent for den som rammes.

Jeg har gjennomført utallige dialogmøter om rasisme med foreldre på barneskoler de siste årene. Det skal jeg fortsette med. Vi kan ikke fengsle en holdning; vi må samles i trygge rammer, slippe den fram og snakke om den.

Drap er ikke en holdning. Drap er resultatet av holdninger som får vokse – fra hverdagslige ord og blikk, fra samtaler rundt middagsbordet, via politisk retorikk, til farlige ideer som peker ut hvem som ikke skal få være med. Tamima var allerede et mål for slike holdninger før hun ble drept.

Nettopp derfor må vi stille de vanskelige spørsmålene, søke sannheten og ta et oppgjør, både med svikt i systemene og med holdningen som ga handlingen næring.

De som var en del av beslutningene, må svare for seg, men vi som samfunn må snakke sammen.

Om oss, om begge barna: både lammet og ulven.

Netsanet Assefa leder det landsdekkende prosjektet «Foreldre mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer». Prosjektet drives av Stiftelsen RKF (Rådet for kulturkompetanse i forebyggende arbeid), med støtte fra Bufdir.