Når fasade og karisma truer folkehelsen

Vi står overfor en kultur der utseende, overbevisningsevne og tilstedeværelse i sosiale medier ofte trumfer kunnskap, erfaring og faglig forankring.

En tidligere toppidrettsutøver – nå personlig trener – fortalte meg en gang: «Å være personlig trener handler ikke om å lage gode treningsprogram eller å gjennomføre effektive økter – det handler om markedsføring og salg. Hvis du ikke er attraktiv, utadvendt og god til å selge deg inn, spiller det liten rolle hva du faktisk kan».

Dette sier litt om hvordan dyktighet i dag i mange miljøer defineres gjennom fasade og karisma, ikke substans. Og det er ikke bare i treningssenterbransjen dette gjelder.

En trener i en eliteklubb i fotball fortalte meg at han bevisst bruker ny teknologi og fancy verktøy – ikke fordi det nødvendigvis gir bedre resultater, men fordi det får spillerne til å «tro mer på opplegget».

Når teknologien blir et virkemiddel for å skape inntrykk, i stedet for å fremme innsikt, går vi på tvers av hele ideen om evidensbasert praksis.

Sosiale medier forsterker problemet. Mange såkalte treningsinfluensere får stor oppmerksomhet – ikke fordi rådene deres er faglig funderte, men fordi de ser bra ut, er gode til å redigere video, eller har en historie som vekker følelser.

Enkelte av dem formidler faktisk god kunnskap, men de fleste gjør ikke det. For folk flest blir det umulig å vite hva som er sannhet og hva som er markedsføring.

Dette handler ikke bare om feilinformasjon. Det handler også om et samfunn som i økende grad premierer det som ser riktig ut, fremfor det som faktisk er riktig.

Når vi mister evnen – og viljen – til å tenke kritisk, blir vi lett bytte for trender, enkle løsninger og selgere i ny forkledning.

Det gjelder ikke bare i treningsbransjen. Vi ser det samme i helse, kosthold, skole, klima og politikk. Overfladiskhet og underholdningsverdi slår faglighet og substans – gang på gang.

Et underliggende problem er folks manglende evne og vilje til å vurdere kilder og innhold kritisk.

I skolen brukes det store ressurser på digitale løsninger, og lærerne gjør så godt de kan med på å lære barn og unge hvordan de skal tenke kritisk rundt informasjon.

Spørsmålet er om vi som foreldre er like flinke til å følge opp barna våre på fritiden. I møte med tusenvis av meninger og «eksperter» på nettet, blir spesielt barn og ungdom sårbare.

Når fakta misforstås, resultater blåses opp, og personlige erfaringer framstilles som vitenskap, kan det få reelle og alvorlige konsekvenser – både fysisk, men ikke minst mentalt.

Så hva kan vi gjøre? For det første må vi som foreldre ta et langt større ansvar for å informere barna våre om kritisk tenkning og kildebruk.

Det holder ikke å lære dem å google eller bruke kunstig intelligens – de må lære å vurdere hva de finner.

Dette gjelder særlig på områder som helse, trening og kosthold, hvor feilinformasjon kan føre til skade.

For det andre bør mediene være mer bevisste på hvilke stemmer de løfter frem i saker om trening og helse.

Ikke alle med mange følgere har relevant fagkompetanse, selv om det genererer mange klikk. En personlig historie kan være inspirerende, men bør ikke stå alene som autoritet.

Videre må treningsbransjen, utdannings- og helseinstitusjoner aldri gi opp kampen, men jevnlig ta et oppgjør med overfladiskheten. Fagfolk må tydelig kommunisere hva som skiller faglig kvalitet fra kommersiell hype.

Til slutt handler dette også om verdier. Vi må anerkjenne at resultater i form av prestasjonsframgang og bedre helse krever hardt arbeid og selvdisiplin over tid, at gode løsninger sjelden kommer i glitrende emballasje eller i pilleform, og at kunnskap og kvalitet ofte virker i det stille – ikke i feeden.

Å bygge et samfunn som verdsetter substans fremfor fasade krever mye egeninnsats.

Kanskje handler det om noe så enkelt – og vanskelig – som å stille spørsmålet: «Hvordan vet du det du vet?» oftere. Til oss selv, og ikke minst til influensere.

Stadig flere mennesker sliter med dårlig fysisk og psykisk helse. Da gjelder det å lytte til dem som faktisk har kunnskap – ikke dem som bare gir inntrykk av det.