Suverene Syver

Jeg er forskeren som fikk 20 millioner etter «Team Pølsa».

Jeg forsker på sjeldne hjernesykdommer. Eller rettere sagt, jeg forsker på hvordan vi kan kurere sjeldne sykdommer som gjør at hjerneceller dør. Barnedemens er en samlebetegnelse for mange av disse.

Forskninga vår kan overføres fra behandling av sjeldne sykdommer til mer vanlige sykdommer, som parkinson og alzheimer. Det vi driver med er livsviktig. Likevel har vi strevd med å skape interesse og engasjement for arbeidet vårt.

Så kom Syver Blindheim på nasjonal TV, i seersuksessen «Team Pølsa». I løpet av noen vinteruker skapte han et engasjement som har endret alt.

Etter «Team Pølsa» ble det samlet inn 20 millioner kroner til forskninga på barnedemens. Plutselig kunne jeg tilby forskerne mine trygghet og langsiktige arbeidskontrakter. Jeg kunne sørge for at de har alt de trenger av forbruksvarer slik at vi kan gi full gass på laben.

Vi har råd til å kjøre flere parallelle forsøk for å spare tid. På de siste seks månedene har vi gjort mer enn vi har på de foregående seks årene.

Det er fantastisk at det norske folk har spleiset på 20 millioner. Jeg kunne tenke meg å ta hver enkelt giver i hånda for å si tusen takk. I stedet velger jeg å rekke hånda i været for å si at dette er rørende, men at det burde være unødvendig.

Forskere som vil jobbe for å finne en kur mot sykdommer, burde ikke være avhengig av dugnad for å få finansiering.

Barn bør ikke være avhengig av ressurssterke foreldre eller kjendisstatus for at noen skal prøve å finne en behandling for sykdommen deres.

I et samfunn som det norske, bør vi ha bedre løsninger enn som så. Vi trenger en ny og bedre modell for forskningsfinansiering.

Dagens bruk av forskningsmidler er som å investere i en stor, flott fabrikk og skaffe topp maskinpark og kompetente arbeidere, men ikke sette av penger til å kjøpe råvarer som trengs i produksjonen.

Norske forskningsmiljøer mangler altfor ofte prosjektfinansiering. Vi må våge å diskutere hvordan vi kan endre dette, for i dag kaster vi skattepenger ut av vinduet.

Selv driver jeg med det som kalles grunnforskning innen molekylær medisin. Jeg og teamet mitt forsøker å forstå hva som skjer inne i cellene – på molekylnivå.

Det høres kanskje ikke så sexy ut, men med god hjelp fra Syver fra «Team Pølsa», har vi greid å vise at denne forskninga er avgjørende for å finne en kur mot barnedemens.

Nøkkelen er å kombinere solid grunnleggende kunnskap med banebrytende bioteknologi. Skal vi få rigget en ny finansieringsmodell innen forskning og få flere ben å stå på, må vi forskere bli flinkere til å fortelle hva det er vi driver med.

Selv har jeg fått muligheten til å gjøre dette i ei bok om Syver som lanseres i disse dager. Kampen mot barnedemens er blitt en pageturner, og langt fra den formidlingsstilen vi forskere er vant med. Kanskje er det slik vi må våge å fortelle om forskning.

Men hvem ville lest ei bok om den sjeldne sykdommen barnedemens hvis det ikke var for Syver? Han har gitt barnedemens et ansikt. Han har våget å være personlig. Han har vist hva som står på spill, og derfor hvorfor forskninga er livsviktig. Jeg er dypt imponert.

Forskerteamet mitt jobber med en teknologi som folk flest oppfatter som den reneste science fiction. Vi tar en hudcelle fra en syk person og reverserer utviklinga tilbake til en stamcelle, altså en befrukta eggcelle.

Herfra kan vi starte celledelinga på nytt og styre den, slik at det blir en celleklump som er som en liten del av hjernen, av hjertet, av leveren eller et hvilket som helst annet organ. Det vi lager kalles organoider, eller miniorganer.

Starter vi med en hudcelle fra et barn med barnedemens, kan vi siden dyrke frem et stort antall organoider av hjernen – minihjerner – med samme sykdom. Deretter kan vi prøve å kurere sykdommen i organoidene.

Etter «Team Pølsa» og rekordspleisen har vi opplevd en enorm interesse for minihjernene på laben vår. Som altså ikke er erstatningshjerner, men miniatyrkopier som vi kan teste terapi på.

Svært enkelt forklart, oppstår Syvers sykdom fordi cellene i hjernen hans mangler et spesielt protein. Om vi kan sende inn en ny oppskrift på dette proteinet og be cellene om å produsere det, kan sykdommen kureres.

Med miniatyrkopier av hjerner på laben, kan vi teste oss frem til den beste løsningen – uten å sette pasienters liv og helse på spill.

Vi har prøvd å vekke oppmerksomhet om denne grensesprengende teknologien i årevis, uten å lykkes.

Så kom Syver og endret alt.

Det er en real påminner om at personlige historier slår vitenskap ned i støvlene når det gjelder å vekke engasjement. Heldigvis kan de to få virke sammen. Det vil vi ha nytte av når vi skal ta steget fra forskning til næring. Funnene våre må bli til faktisk medisin, og vi er på god vei.

Takket være Syver.

Kronikkforfatteren har ingen kommersielle interesser knyttet til den nevnte boka, og har kun bidratt som kilde.

SE OGSÅ: