Fattig barndom uten natur

Barn har en sterk iboende dragning mot dyr. De første ordene de lærer, utenom mamma og pappa, er gjerne dyrelyder og dyrenavn.

Studier viser at når barn mellom to og ti år tolker abstrakte blekkflekker, er dyr involvert i halvparten av tolkningene. Barn drømmer om dyr, snakker om dyr og oppsøker dyr. De som har kjæledyr, omtaler den ofte på samme måte som søsken.

Mange voksne anerkjenner hvor stor betydning dyr har for barn. Det er vanlig å skaffe kjæledyr til barna. Men også i familier uten levende dyr, kryr det av vesener som kryper, traver, hopper, svømmer eller åler seg rundt.

Min familie kan tjene som eksempel. Vi har ingen kjæledyr. Huset er likevel forvandlet til en symbolsk dyrehage, nå som det bor barn her.

Vi leser bøker om Brillebjørn og Ole Brumm. Vi ser på Fantorangen og Donald Duck. Vi synger «Ride ride ranke», «Bjørnen sover», «Bæ bæ lille lam» og «Hoppe sa gåsa».

Og vi har en kosedyrepark som kan skilte med følgende arter: katt, hund, kanin, løve, apekatt, elefant, bjørn, rev, mus, krokodille, ugle, og ikke minst et nebbdyr som har innvandret fra Australia – en gave fra barnas onkel.

Slik er alle hjem med barn som jeg kjenner til. Det er åpenbart at voksne er enige om at dyr spiller en sentral rolle når barn innvies i kulturen.

Men bak hverdagens dyrevrimmel rundt barna, henger et dystert bakteppe: Det blir stadig færre ville dyr i verden. Dyrebestandene på jorda går gjennom endringer som mangler historisk sidestykke i hastighet, omfang og opphav.

Da menneskearten oppsto, var mangfold på sitt rikeste. Det eksisterte et stort utvalg av ville dyr – dyr som levde uavhengig av menneskelig kontroll. De bestemte selv hvor de skulle bo, hvem de skulle formere seg med, og hva de skulle spise – uten vår innblanding. I dag er det annerledes.

Titusenvis bestander av ville pattedyr, fugler, amfibier, reptiler og fisk som WWF har fulgt, har falt med 73 prosent på 50 år. Hvis vi legger alle landlevende pattedyr på en kjøttvekt, utgjør husdyrene våre 60 prosent, mennesker 36 prosent, mens de fattige fire prosentene gjenstår til alle ville pattedyr – fra Morten Skogmus til Moby Dick.

Hovedårsaken er nedbygging av dyrenes leveområder. De erstattes eller stykkes opp av veier, boliger, industriområder og hyttefelt.

NRK har nettopp avdekket at Norge er det landet i Europa som bygger ned mest natur per innbygger. Dette endrer barns muligheter til å møte dyr som ikke er underlagt menneskelig kontroll.

Endringen er radikal, selv om den i stor grad er drevet frem av en politikk som oppfattes som konvensjonell, til og med «konservativ».

Hva mister barn i dag, sammenlignet med barn som levde i en verden med flere ville dyr?

For det første har barn i dag færre muligheter til å gjøre erfaringer med dyr som ikke er underlagt menneskelig kontroll, dyr som er uforutsigbare, egenrådige og selvstendige.

Dyr som vi ikke kan vite når vi får se, men som plutselig kan dukke opp, foran øynene våre, og påkalle oppmerksomheten – slik at vi må sette det vi driver med til side.

Enten det er en elg mellom furuleggene, en torsk som rykker i snøret eller en jaktfalk som stuper fra himmelen mot et bytte, kan slike møter minne oss på at det finnes en verden utenfor våre planer og prosjekter. En verden utenfor våre regneark og statsbudsjetter, der dyr lever ville liv som vi bare delvis kan forstå.

Slike erfaringer kan bidra til å vekke og opprettholde barns undring, nysgjerrighet og ydmykhet overfor en mer-enn-menneskelig verden.

Barn som i løpet av oppveksten nesten bare omgås mennesker i menneskelagde omgivelser, og som stort sett møter dyr i form av idealiserte, forskjønnede symbolske representasjoner – eller som ferdigpakkede matvarer – får i liten grad erfare rikdommen av livsformer som i mesteparten av menneskets historie har kjennetegnet jorda.

Barn med en slik oppvekst vil lettere oppfatte omgivelsene som livløse, og de kan begynne å forestille seg at mennesker og det menneskelagde faktisk utgjør hele verden.

Eller så kan de bli stående fast ved idealiserte forestillinger om dyr som er urealistiske og forskjønnende. I begge tilfeller lever de innskrenkede liv, uten at de vet det selv.

For det andre vil en oppvekst med få erfaringer med ville dyr, og annen vill natur, skape en fattigere forståelse av hva det vil si å være menneske. En rik forståelse av oss selv, som mennesker, skapes i vekselvirkninger med andre, gjennom å erfare likheter og forskjeller.

Barn som får gjøre erfaringer med et variert mangfold av dyr, har muligheten til å utvikle en rikere selvforståelse enn barn som vokser opp i menneskeskapte omgivelser. Hva kan vi voksne lære av dette?

Ved å ta vare på det som er igjen av vill natur – og ved å restaurere natur, i den grad det lar seg gjøre – holder vi verden mer åpen og rik for barna våre. Å bevare natur er å bevare muligheter for erfaringer, utfoldelse, erkjennelse og selvinnsikt.

Naturtap er ikke bare et tap for naturen selv, eller et tap av rene ressurser, men også et tap av en rikere barndom.