Dumme spørsmål er alltid best

3 hours ago 2

Det har blitt laget flere filmer opp mot valgkampen i år.

I «Ingen kommentar» ropes passordet i statsministerboligen («korallrev med to raller og stor k for Kuk») i gangene så det jomer.

Morsomt er også svaret fra høyresiden, dokumentaren «Hvor blir det av pengene?»

«Hæ, er det virkelig sant» er reaksjonen til den selvironiske influenceren Sindre Wiig Nordby som undersøker norsk pengebruk.

Med seg har han Sløseriombudsmannen, en professor, en pensjonert hærsjef og en eks-byråkrat.

Problemstillingen i filmen «Hvor blir det av pengene?» undersøkes på en lettfattelig og morsom måte. Foto: Fra: «Hvor blir det av pengene?»

Og han starter med et godt spørsmål. Staten blir stadig rikere. Samtidig må vi kutte?

Våre skandinaviske venner klarer seg uten oljen. Vi burde ha passert dem på listene.

Men Norge har både middels resultater og helsekøer.

Dokumentaren er godt laget. Wiig Nordby unngår «mansplaining». Han tør stille dumme spørsmål. Vi seere føler oss smartere, noe som er litt av hemmeligheten bak lignende lytter– og seersuksesser.

Dokumentaren er sett rundt 1,5 millioner ganger. Om noen film vil påvirke valgkampen, tipper jeg at det er denne.

Rødt-politiker Mímir Kristjánsson i «Hvor blir det av pengene?» Foto: Fra: «Hvor blir det av pengene?»

Sløseriombudsmannen bidrar med gode eksempler på sløseri. Hvorfor skal det bygges svindyre haller i kommuner som sliter?

I Tromsø bruker de 110 millioner på å utvide en bro, mens linjer legges ned på videregående.

Men intervjuobjektene får ingen kritiske spørsmål. Trengs ikke gangfelt og jernbane?

Skolebarn blir satt opp mot en dyr bro. Men også skoler kan være sløseri. Hva om en linje har tre søkere eller skolen har syv barn?

Programlederen godtar alle svar han får og virker lettbent naiv.

Dermed blir et av verdens rikeste og beste land å bo i fremstilt som en versting. Vi får høre at Norge har det nest høyeste skattenivået i verden, den laveste produktiviteten og er nederst på digitalisering.

Men det er feil.

Norge er blant verdens mest produktive land, men i likhet med land rundt oss er veksten svak. Kjøpekraften til nordmenn raser ikke, den er på vei opp. Og selv om kommuneøkonomien er anstrengt, eser ikke Robek-listen ut.

Den borgerlige avisen Minerva har gitt dokumentaren sitt godkjentstempel i en faktasjekk, som vises som en plakat i begynnelsen av filmen.

Minervas redaktør har også vært på NRK og forsvart dokumentaren.

Han syntes å mene at faktafeil likevel kan være riktig når intensjonen er god.

Vi har alle våre skylapper. Og små feil kan man leve med.

Men til sammen ender dokumentaren med å gi et overdrevent, kullsvart inntrykk av et Norge som risikerer å bli som Venezuela.

– Jeg er redd for at vi går mot en velferdsstatlig kollaps, sier Rødt-politiker Mímir Kristjánsson.

– Jeg er livredd jeg, for hva Norge kommer til å være om 10–20 år, sier Simen Velle i FpU, som også får støtte av KrFs Dag-Inge Ulstein.

Jeg vet ikke om de skjønte hva de svarte på.

Det er mulig de er kryssklippet inn, slik en professor har beskyldt influenceren for å ha gjort tidligere.

Vi får heller ikke svar på hva vi får for pengene i Norge.

Dokumentaristen svarer ikke på sitt eget spørsmål.

Det sies ikke noe om at du får barnehageplass til tre barn for 2400 kroner i måneden i Oslo og at det lengst nord er gratis.

Norge er også bedre på helse enn nesten alle andre land (antall sunne leveår og lavest spedbarnsdødelighet).

Distriktspolitikk bruker vi mye penger på. Og vi har tettere befolkning i nord enn Sverige.

Nordmenn får også mer penger når vi er borte fra jobb. Vi har rausere foreldrepengeordning og barnetrygd enn våre naboer

Dette er prioriteringer man kan være enig eller uenig i. Men alt sløses ikke vekk.

Dokumentaren er best nettopp når den gir eksempler på hva overdrevne reguleringer kan føre til.

For her er det mye å ta tak i. Det er noe «Heia Norge» – for ikke å si «Heia EU» – over at folk som har jobbet et halvt liv, plutselig må ha sertifikat eller kurs for å kunne fortsette med det de alltid har gjort.

Krav om rapportering både i det offentlige og i næringslivet er ekstremt ressurskrevende, tar tid og gjør alt dyrere.

Her må det være mulig å gjøre en stor slankejobb.

Samtidig: Dette er ikke særnorsk.

Kutt i direktiver og byråkrati trengs. Men at det fikser alt, slik filmen hevder, det tviler jeg på.

Det ansiktsløse byråkratiet er stort, men nok ikke så stort som mange liker å tro.

For Norges del er det og mulig å kutte i gangbroer, kulturhus, bibliotek, teater, stipend og kunst, men det vil ikke monne voldsomt.

Som et rikt land bruker vi mye penger. Det er helse, omsorg, folketrygd, utdanning og forsvar som er de store utgiftspostene.

Og det at vi «alle» blir 90 år, det er jo først og fremst en god nyhet.

Det vil neppe føre til kollaps. Men det er nok av utfordringer. Som eksperter varsler: Mange flere må jobbe i helsevesenet.

Det kan også bli nødvendig med kutt i sykelønn og andre ytelser.

Men det nevner ikke dokumentaren om sløseri noe om. Det skapes snarere et inntrykk av at alle kan få mer.

Bare vi kutter, skal folk få beholde skolen, få bedre råd og helse. Bare vi kutter, slipper vi kutt!