Et nasjonalt ansvar

Når Eidsdal nå ønsker å ta imot cruiseskipene som ikke lenger får legge til i Geiranger, går tankene fort til det økonomene kaller et «race to the bottom».

I det klassiske eksempelet underbyr nasjoner hverandre for å hente produksjon og profitt. Det fører til lavere lønninger, mindre sikkerhet og slappere miljøkrav, med arbeidstakerne og klimaet som taperne.

I tilfellet Eidsdal blir vi værende på bunnen, siden nye og strengere regler ikke gjelder for alle. Her blir verdensarven og klimaet taperne.

Staten har innført krav om nullutslipp for cruiseskip som skal inn i verdensarvfjordene (Geiranger-, Nærøy-, Aurlands-, Sunnylvs- og Tafjorden) fra 2026, men kun for fartøy under 10.000 bruttotonn. De store skipene har fått utsatt frist til 2032.

I praksis betyr dette at de største og mest landskapsforurensende cruiseskipene nå belønnes med lengre tidsvindu, og at presset på å sette inn disse gigantene øker – nettopp i de mest sårbare områdene.

Dessverre ser vi nå at når noen fjorder stenger for disse skipene, flyttes de til neste havn.

Det er en forvaltningsmessig utfordring: et lokalt tiltak blir fort nabokommunens problem.

For å unngå at cruisetrafikken bare forskyves fra én fjord til en annen, trenger vi nasjonale reguleringer som gjelder hele kysten, ikke bare utvalgte fjorder.

Å utvide sonene for nullutslippskrav er et naturlig neste steg. Men på lang sikt må like strenge krav gjelde alle anløp langs norskekysten.

Tallene underbygger behovet: I 2023 kom over 5,9 millioner cruisepassasjerer på besøk til norske havner, fordelt på 3.812 cruiseanløp. Samme år slapp cruiseskip i norske kyst- og havneområder ut 968.000 tonn CO₂. Det er mer enn en dobling siden 2015.

Et eneste stort cruiseskip kan ha et daglig CO₂-utslipp tilsvarende 12.000 biler, og til sammen står cruisenæringen for luftforurensende svoveloksidutslipp tilsvarende én milliard biler per år i europeiske farvann.

Økonomisk sett er cruisebesøk heller ikke noen gullgruve for lokalsamfunnene.

Ser vi på forbrukstallene legger cruiseturister i snitt igjen kun 6–700 kroner i Norge. Langt mindre enn landbaserte turister, som i gjennomsnitt bruker nesten tre ganger så mye.

Cruiseturistene handler ofte om bord, transporteres i busser fra kai til utsiktspunkt, og drar igjen etter noen timer – uten å bidra vesentlig til lokalt næringsliv.

Samtidig skaper de trengsel i trange sentrumsgater, press på infrastruktur, irriterer lokalbefolkningen, og forringer opplevelsen for andre og mer økonomisk verdifulle turistsegmenter.

I tillegg til klima- og naturpåvirkning representerer cruisetrafikken en visuell forurensning. En 12-etasjers skipsskyskraper som glir inn i Unesco-beskyttede fjorder er et fremmedelement som bryter med landskapet.

Norge huser noen av verdens mest unike naturområder. Verdensarvstatusen innebærer et globalt forvaltningsansvar: Disse fjordene er ikke bare våre – de tilhører menneskeheten.

Som Unesco uttrykker det, er slike steder «uvurderlige og uerstattelige goder [ ...] for hele menneskeheten».

Dersom vi lar naturen forringes av kortsiktig økonomisk vinning, svikter vi både vårt internasjonale ansvar og kommende generasjoner.

Samtidig finnes det gode eksempler på at endring er mulig.

Flere fremoverlente reiselivsaktører investerer nå i nullutslippsteknologi, batteridrift og mer bærekraftige løsninger. De viser at det går an – om viljen (eller insentivene) er der.

Hvis vi virkelig ønsker en bærekraftig fremtid for norsk reiseliv, må vi gå lenger enn kompromissene, og vi må tørre å stille strenge krav og si nei når det er nødvendig.

I en global sammenheng er det kanskje vanskelig å få alle til å gå i samme retning, men innenfor Norges grenser bør det være mulig å jobbe sammen mot et mer bærekraftig reiseliv gjennom et strengere nasjonalt regelverk for cruisebåthavner over hele landet, verdensarvstatus eller ei.