En bjørnetjeneste

Jeg er naturfotograf, og lever av å fotografere ville dyr og ta med andre fotografer på spennende eventyr.

For kort tid siden var jeg øst i Finland og tilbrakte noen dager i skjul for å fotografere brunbjørn.

Langs den russiske grensen er det flere aktører som har gjort det til sitt levebrød å lokke fram bjørnen ved hjelp av hundemat, slik at naturinteresserte kan oppleve fastland-Europas største rovdyr på kloss hold.

Det slår meg hver gang når jeg sitter slik og ser bjørner i naturlig utfoldelse hvor harmoniske de er, hvor individuelle de er, og hvilken livsgnist og livsglede de har.

Vi hadde gleden av å fotografere ei binne som tok med seg sine to årsunger ut på ei myr. Mens mor spiste, løp ungene etter hverandre på myra i full fart, stoppet opp og småslåss, slik alle unger i dyreverdenen gjør.

Det var et følelsesladd syn. Bjørnemor hadde full kontroll på hvor ungene var.

Hvis en stor hannbjørn hadde gjort sin entré, hadde hun tatt med seg ungene inn i skogen. Store hannbjørner kan være en trussel mot små bjørneunger.

Så kunne jeg selvsagt gått ut av skjulet og nærmet meg disse bjørnene for å få nærbilder. Og attpåtil kunne jeg tatt med meg bikkja mi. Og så kunne jeg i all min godtroenhet trodd at binna ikke ville forsvare sine små.

Et par netter seinere lå jeg i skjul ved et vann. Midt på natta kom ei binne småløpende langs bredden. Etter henne kom en stor hannbjørn lett stønnende.

Ute på ei myr med flott myrull startet elskoven. Hannbjørnen entret binna – og i 50 minutter var det bare de to i hele verden.

Noen dager seinere kommer jeg tilbake til Norge, og da er det full ståhei i Jarfjord i Finnmark.

En kar hadde tatt med seg bikkja og fulgt etter et dyr i skogen. Det viste seg å være ei binne med to små unger. Binna bet mannen. Hun gjorde ikke noe mer.

Hun kunne ha drept ham der og da, men hun ville bare forsvare ungene sine. Jeg vil kalle det nødverge.

Dermed er hundre og ett ute. Binna må dø. Og dør binna, så må ungene også avlives.

Jegerne er i full sving, men feller feil bjørn. Jegerne vil fortsette jakta til det rette individet er tatt.

Hendelsen fører til at hysteriet om hvor farlig bjørn er blusser opp. Selvsagt kan bjørn skade mennesker.

Men: Hvis du tar antall jegere som i løpet av et år blir skadet av bjørn i Sverige, som har langt større bjørnetetthet enn i Norge, og deler med antall jegere, får du oddsen for å bli angrepet – 1 til 333 333. Hvis du ikke er jeger, er sannsynligheten enda lavere – 1 til 4 millioner.

Foreningen Våre Rovdyr og Noah bringer saken inn for tingretten for å stoppe jakta inntil den er juridisk belyst.

Organisasjonene taper selvfølgelig, for det er nytteløst å kjempe mot staten i en slik sak. Det har vi sett mange ganger tidligere når det gjelder ulverettssaker. Retten ga dermed tillatelse til å gjenoppta jakta.

Men i mellomtiden hadde binna forsvunnet, faren var over. Miljødirektoratet bestemte seg derfor for å avblåse jakta. Så selv om organisasjonene tapte i retten, klarte de å redde bjørnene.

Dette er typisk for Norge. Vi skal løse «problemet» med å skyte. I dette tilfellet ville man skyte med en gang, i stedet for å vente og se hvordan det hele utviklet seg.

Hvorfor er det alltid slik at felling er førstevalg? Når skal man begynne å tenke annerledes, å ha en mer moderne tilnærming til naturforvaltning enn den gamle, avleggs skyte-metoden?

Jeg har reist rundt i verden og sett hvordan det er mulig å sameksistere med store rovdyr, og da er det en kontrast å komme hjem og se hvordan vi håndterer dette her.

I 1994 var det en situasjon med «nærgående» bjørner i Pasvik. De var ikke mer nærgående enn at de beitet gras på ei eng nær bebyggelsen.

Jeg var selv til stede den gangen, og da ble det forsøkt skremming med gummikuler og vokterhunder. De ble ikke drept.

Noe slikt kunne blitt forsøkt i Jarfjord. Hvor er de forebyggende tiltakene man ofte snakker om? Man burde ha prøvd disse før man bestemte seg for felling. Gevær er ikke den eneste løsningen. Hvorfor er ikke bjørneforskerne, ekspertene, på banen?

Vill natur er en ressurs, og ikke minst ville dyr. Naturturisme er i vekst over hele verden. Folk hungrer etter å se ville dyr – og ikke minst ville rovdyr som bjørner.

Jeg vet det er som å banne i kirka, men hvorfor kunne ikke lokalbefolkningen slått mynt på disse bjørnene, skapt en liten næring? I hvert fall hvis det er så mange bjørner som det hevdes.

Lokalbefolkningen kunne profittert på dette, akkurat som i Finland. I forbindelse med et bokprosjekt for noen år siden fant jeg ut at der ble den årlige omsetningen innen rovdyr- og villmarksturisme estimert til sju millioner euro, noe som gir 80 arbeidsplasser i sommerhalvåret. Totalt får Finland besøk av over 9000 rovdyrturister i året.

Jo da, jeg hører svaret: Naivt natursvermeri. «Han kjenner ikke til forholdene i Jarfjord eller Finnmark».

Nei, jeg gjør ikke det.

Men jeg fremsetter likevel ideen, og den rette personen med den nødvendige lokale aksepten kunne helt sikkert fått til noe. Hva er forskjellen på Finnmark og Finland i så måte?

Man gjør seg selv en bjørnetjeneste ved ikke å utnytte det økonomiske potensialet som ligger i levende bjørn.