Trumps trusler om toll på varer fra EU, Canada, Mexico, Kina og alle andre som USA har et handelsunderskudd med, skaper betydelig usikkerhet i verdenshandelen.
Tollmurene Trump truer med, er klart i strid med inngåtte avtaler og gir derfor grunnlag for mottiltak i form av gjengjeldelsestoll på amerikanske varer.
Samtidig vil en global handelskrig også kunne føre til at for eksempel EU ser seg tvunget til å beskytte eget hjemmemarked mot dumping av varer som opprinnelig var ment for USA. Da oppstår spørsmålet om slike beskyttelsestiltak vil ramme Norge, eller om EØS-avtalen sikrer oss særbehandling.
Hans-Petter Graver og Finn Arnesen konkluderer i deres ytring 28. februar med at EU-toll mot Norge vil være i strid med EØS-avtalen, og undres over at norske myndigheter ikke gir EU klar beskjed om dette.
Vi skulle gjerne vært enige med Graver og Arnesen, men etter vår oppfatning er spørsmålet mer usikkert enn de gir inntrykk av. Norske myndigheter gjør derfor klokt i å kombinere rettslige og politiske argumenter overfor EU.
I en situasjon hvor USA gir blaffen i internasjonale avtaler, er EU opptatt av å fremstå som en pålitelig aktør som følger WTO-regelverket. Det er Artikkel XIX i WTO-avtalen og artikkel 2 i den tilhørende Agreement on Safeguards som gir anledning til å treffe beskyttelsestiltak i tilfeller hvor importen øker og det er risiko for alvorlige skadevirkninger for egen industri.
Beskyttelsestiltak rammer alltid uskyldige tredjeland, og WTO-reglene fastslår derfor at de må gjelde likt for alle. Det er dette som skiller beskyttelsestoll fra gjengjeldelsestoll. En eventuell beskyttelsestoll fra EU vil ramme for eksempel Canada og Storbritannia, selv om de ikke har brutt noen WTO-regler.
Graver og Arnesen har rett i at beskyttelsestoll som rammer Norge vil være i strid med hovedreglene i EØS-avtalen om fri vareflyt. De overser imidlertid at dette gjelder tilsvarende for alle de andre handelsavtalene som EU har med mer enn 70 ulike land.
Beskyttelsestoll er krisetiltak som per definisjon går på tvers av hovedreglene om fri vareflyt i internasjonale handelsavtaler.
WTO-reglene om beskyttelsestiltak ble vedtatt i 1994 og handelsavtaler inngått i ettertid inneholder regelmessig henvisninger til disse. Land som Canada og Storbritannia vil derfor ikke kunne kreve unntak fra en eventuell EU-toll. Avtalene de har med EU tar forbehold for WTO-baserte beskyttelsestiltak.
Det finnes enkelte handelsavtaler som avskjærer eller begrenser muligheten for beskyttelsestiltak, men da knyttet til asymmetriske handelsforbindelser med små volum. Det er antatt at WTO-reglene tillater slike «bagatellunntak».
EØS-avtalen har derimot en egen bestemmelse som tillater beskyttelsestiltak (artikkel 112). Denne viser naturlig nok ikke til WTO-reglene ettersom EØS-avtalen ble inngått alt i 1992. WTO-reglene stiller mer utførlig krav til fremgangsmåte og dokumentasjon, men terskelen for å treffe tiltak er formulert ganske likt («alvorlige økonomiske vanskeligheter»).
Det er derfor ikke så rart om EUs jurister tenker at EØS-avtalen her åpner for samme beskyttelsestiltak som det WTO-avtalen gjør.
Innvendingen fra Norge må være at EØS-avtalen er mye mer enn en ordinær handelsavtale, og at terskelen for beskyttelsestiltak derfor må ligge høyere i EØS enn i WTO.
Det er et argument vi har sympati for, men om EU skal overbevises må det nok samtidig argumenteres for at også WTO-retten tillater slik særbehandling. I en situasjon hvor EØS-avtalen kan tolkes på flere måter, vil nok EU foretrekke den tolkningen som fører til at EU også overholder WTO-avtalen.
Spørsmålet om WTO-reglene tillater unntak for regionale frihandelsområder som EØS, er omstridt. Som følge av amerikansk sabotasje har ikke WTO noe fungerende tvisteløsningssystem som har kunnet avklare dette spørsmålet, som har forblitt uløst. Norge er her avhengig av at EU går med på en «EØS-vennlig» tolkning av WTO-retten.
Den rettslige usikkerheten gjenspeiles i ståltollsaken fra 2018. Norge ble som kjent unntatt fra EUs beskyttelsestoll i dette tilfellet, men Kommisjonen var ikke villig til å innrømme at dette var EØS-rettslig påkrevd.
Den tette markedsintegrasjonen gjennom EØS-avtalen lå i bunn som en forutsetning, men den ble utbygget med WTO-rettslige argumenter knyttet til små og stabile handelsvolum. For aluminium eller fisk, der Norge er en stor leverandør, stiller dette seg annerledes.
Samtidig er det viktig å være klar over at WTO-vilkårene for beskyttelsestiltak er strenge og at det ikke er snakk om generelle tiltak mot alle varer, slik man av og til kan få inntrykk av i debatten.
Beskyttelsestiltak må begrunnes konkret for hvert enkelt vareslag, med dokumentasjon om importøkningen og risikoen for alvorlig skade på egen industri.
Beskyttelsestiltak må heller ikke være ren toll; det kan også være kvantitative begrensninger (kvoter). EUs beskyttelsestiltak mot stål tok form av tollkvoter basert på tidligere handel, med ordinær toll innenfor kvoten og 25 % over.
Norge må kunne argumentere for at EU også nå må velge en slik løsning, og kreve tollfrie kvoter basert på tidligere handelsvolumer. EØS-avtalen artikkel 112 slår nemlig fast at det skal velges beskyttelsestiltak som forårsaker minst mulig forstyrrelser av varehandelen i EØS.
Selv om EØS-avtalen ikke tilbyr noe absolutt vern mot beskyttelsestoll, så stiller den oss langt bedre enn om vi bare hadde en alminnelig frihandelsavtale med EU, slik som for eksempel Canada og Storbritannia.
Publisert 04.03.2025, kl. 10.39
English (US)