Hva gjør vi nå?

Norge er et lite land i verden. Og små land ser seg gjerne nødt til å inngå samarbeid med andre for å sikre sin trygghet og frihet.

For Norges del har dette blitt løst i over 75 år ved at vi er en av grunnleggerne av forsvarsalliansen Nato. I Nato har Norge søkt ly fra trusler med god beskyttelse fra verdens dominerende militærmakt – USA.

Derfor er det skremmende å se det som skjer nå. På kun uker har den nye amerikanske presidenten og hans administrasjon revet ned verdigrunnlaget som alliansen er bygget på.

Den siste uka har vært preget av dramatiske overskrifter. Først med forsvarsminister Pete Hegseths beskjed til Natos forsvarsministre om at Europa alene må ta ansvar for Europas sikkerhet.

Deretter dundret visepresident J.D. Vance inn på sikkerhetskonferansen i München med en sjokkerende tale. Der sa han at Europas største trussel ikke kommer fra Russland, men innenfra. Det var en kulturkrigersk tale fra amerikansk ytre høyre til Europas ytre høyre. Han sa ingenting om krigen i Europa.

Like etterpå reiste utenriksminister Marco Rubio til Saudi-Arabia for å snakke med Russland om en fredsløsning for Ukraina. Europeiske ledere var ikke til stede, ei heller lederen for landet som ble invadert.

Med møtene i Saudi-Arabia ser det ut til at USA har gitt en rekke innrømmelser til Russland: Ukraina får ikke tilbake territorium som Russland har tatt i krigen, og USA garanterer for at Ukraina aldri blir medlem av Nato. Spørsmålet om sikkerhetsgarantier for Ukraina er tilsynelatende helt i det blå.

Men det mest urovekkende var da presidenten selv – «TRUMP» som han kaller seg og sitt entourage – gikk ut mot Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj.

Først antydet han at Ukraina startet krigen mot Russland. Like etter gikk han ut på sitt MAGA-nettsted «Truth Social» og kalte Zelenskyj for en diktator.

Norske politikere reagerte sterkt og med avsky. Og som avisen Politico skriver: Trumps USA er nå Putins allierte. Hva gjør vi da?

Norge er et lite land i nord som er strategisk viktig plassert i forhold til Russland. Vi er ikke medlemmer i EU og vi er et av de mest transatlantisk orienterte landene i Europa.

Vår sikkerhet er avhengig av USA: Fra de amerikanske jagerflyene som satt på spissen ikke kan fly uten USAs aksept, til Nato-strukturer og planverk som beror på amerikansk forsterkning i krise og krig.

Som min kollega Ole Jacob Sending nylig sa til Dagens Næringsliv: «Vi kan ikke puste med magen i fire år». Og alle spør seg nå hvordan Europa skal reagere på den usikkerheten vi møter nå. Det er særlig tre ting som må skje samtidig og som må ha full oppmerksomhet fra Norges side.

Rask opprustning

Det er svært alvorlig å ruste opp militært og det medfører stor fare for eskalering. Men i motsetning til i Det hvite hus, er det bred enighet i Europa om at Russland er den fremste sikkerhetspolitiske trusselen. Det er bred politisk enighet om at Norge må kunne forsvare seg i krise og krig.

Og nå handler det ikke lenger om de klassiske problemstillingene rundt støtte til USAs krigslyst rundt omkring i verden. Den brede politisk støtten til nasjonalt forsvar bør derfor bidra til fortgang i prosessene.

Målet med dette må være klart: et ønske om å unngå krig nå eller i fremtiden. Forsvarsanalysen 2025 viser at det mangler penger. Det må på plass. Like viktig er det med klare prioriteringer og en videre styrking av forsvaret.

Realiteten er også at når vi må fylle opp våpenlagrene med nødvendig våpen og ammunisjon, vil mye kunne kjøpes fra USA. Gitt avhengigheten av USA kan dette være en livslinje i relasjonen til landet vi har gjort oss så avhengige av.

Det er ikke enkelt å si dette – det følger med et militærindustrielt kompleks som slett ikke er uten problemer – men det kan vise seg å være strategisk klokt på lang sikt.

Økt støtte til Ukraina

Det er verdt å minne om at det pågår en fullskala krig i Ukraina selv om USA og Russland møtes for å snakke om fred. Og de samtalene ser ut til å kunne gi Ukraina en svært dårlig «deal», for å bruke Trumps språk.

Derfor er det minst to grunner til at Norge og europeiske land bør øke den militære og humanitære støtten til Ukraina selv om det går mot en fredsløsning.

For det første vil en sterk posisjon på slagmarken gi større handlingsrom for Ukraina i eventuelle forhandlinger.

For det andre er det viktig å signalisere og vise Ukraina at i en verden der andre lar dem i stikken, står Europa last og brast med den invaderte parten. Her er jeg enig med Iver B. Neumann som frykter et radikalisert Ukraina dersom USA tvinger på dem en fred som er diktert av Russland.

Det er mye som tyder på at det blir våpenhvile i år. Trump er bestemt på å få dette til, Putin har indikert det samme og Zelenskyj ønsker fred i løpet av 2025.

Støtte til Ukraina er et bidrag til at det krigsrammede landet ikke står igjen med en følelse av et europeisk svik når freden er på plass. Og her er Norge i en særlig god posisjon til å ta lederskap, fordi Nansen-programmet sikrer at Norge kan bidra sterkt til gjenoppbygging av Ukraina når freden har kommet.

Stå sammen med Europa

Den siste ukens hendelser har utløst viktige prosesser i Europa. Den franske presidenten Emmanuel Macron har holdt to krisemøter i Paris. I det første ble Norge representert av Danmark. I det andre satt Støre rundt bordet.

En sentral del av Macrons strategi er å gjøre dette utenfor EU. I Brussel er det for mange ulike syn, og der må en blant annet forholde seg til Ungarns Viktor Orban.

Noen mener at det som skjer nå krever en EU-debatt i Norge. Det er delvis riktig, men det viktigste er at Norge melder seg aktivt til tjeneste i de initiativene som kommer, og selv tar initiativer til Europeisk dialog og samarbeid om utfordringene som skyller inn over oss.

Det er svært usikkert hvordan europeisk samarbeid om sikkerhet kommer til å se ut fremover. Akkurat nå er den transatlantiske dimensjonen svekket, om ikke satt helt ut av spill. Europeiske hovedsteder ser til hverandre og i mindre grad til Brussel for å finne løsninger.

Ut av dette kommer det en eller annen oppdatert sikkerhetsarkitektur. Den må Norge være med i, og det kan også komme til å bety en seriøs debatt om EU-medlemskap.

Det følger mange normative og politiske hensyn og debatter med disse momentene. Om noe er de fundert i den stormen og usikkerheten vi står i nå.

Spørsmål om sikkerhet kan ikke trumfe alle hensyn i samfunnet, men det som har skjedd siden Trump ble innsatt som president, kommer med monumentale utfordringer for Norge og europeiske land.