Det har vært mye snakk om fenomenet «leseskam». Her er et lynkurs i hva det handler om.

Det er litteraturkritikernes ansvar å sørge for et ordskifte som oppleves informativt og nyttig, skriver Ragnhild Yndestad. Foto: Privat

Den siste tiden har det vært mye snakk om fenomenet «leseskam». Så her tenkte jeg å gi et lite lynkurs: Leseskam 101.

Selve ordet «leseskam» er relativt nytt, men det beskriver et veletablert fenomen. Det relaterer til en opplevelse av skam eller mindreverdighet tilknyttet enten hva eller hvordan man leser.

Skam og litteratur opererer på flere nivåer, alt fra hva et individ selv opplever når det leser en bok på bussen, hva forfattere føler seg komfortable med å skrive, til hva som omfattes av bibliotek eller i undervisning ved skoler og universiteter.

Utforsker fordommer

Man kan for eksempel føle skam for å lese bøker innen «enkle» sjangere som romantikk eller fantasy, fremfor klassikere og «høylitteratur». Eller for å høre på lydbok i stedet for å lese fysiske bøker. Dette er ikke noe nytt, men er blitt debattert og problematisert i og utenfor litteraturstudier gjennom flere generasjoner.

Et eksempel jeg selv ser til når jeg undersøker ettervirkningene av fornorskningspolitikken i forbindelse med samisk litteratur, blir beskrevet i litteraturprofessor Daniel Heath Justice’ bok «Why Indigenous Literatures Matter».

Her trekker han interessante paralleller mellom sjangeren romantikk og urfolkslitteratur. I faget sitt krever han at alle nye studenter går på det offentlige biblioteket og låner en typisk romantikkroman. Deretter må de lese den – på et offentlig sted.

«Resultatet var stort sett alltid det samme – mange studenter fortalte om foraktfulle blikk og nedlatende, tidvis trakasserende kommentarer.»

«Flaut. Ubehag. Skam» er ordene som går igjen.

Sammen med studentene utforsker Justice fordommene tilknyttet ulike sjangere og oppdager sosiale stigma med dype røtter til kjønnsdiskriminering, undertrykkelse av minoriteter og klassekamp. Felles er nettopp dette ordet: «skam».

Avfeid som latterlig og uviktig

William Shakespeare ble sterkt kritisert av sine samtidige. Felles for kritikken var nettopp at skuespillene appellerte til selv de lavere sosiale klassene, og at han brukte såkalt «billig» underholdning i form av action og sex for å tiltrekke seg publikum. Han ble særlig latterliggjort av de mer «dannede» dramatikerne og kritikerne, de såkalte «University Wits», som selv skrev for de øvre klassene.

Jane Austen er et annet eksempel, hvis litteratur i første omgang ble avfeid som uviktig og latterlig av kritikerne. Det var «grei» litteratur, passende for kvinner som dessverre ikke hadde de intellektuelle eller kognitive evnene til å sette pris på «ordentlig» litteratur.

Særlig kvinner og romantikk er spennende i denne konteksten. Fordommene som Justice identifiserer, og som preget den tidlige mottagelsen av Austen, blir utforsket i studien «The Romance Publishing Industry and Its Reputation» fra 2020 og helt tilbake til 1700-tallet. Dette eksemplifiseres i Conrad Salomon Walthers manual tiltenkt kvinnelighet (kvinner som leste romantikk, burde skamme seg!)

Ikke intellektuelt nok til å kalles litteratur

Et siste historisk eksempel jeg vil trekke frem, er Sam Selvons roman «The Lonely Londoners» fra 1956. Dette var et banebrytende verk som kombinerte standard engelsk med karibisk kreole og dermed utfordret datidens språklige rammer. Flere litteraturkritikere stemplet det ukonvensjonelle språket som «usofistikert» sett i sammenheng med forfatterens rase, og rett og slett ikke intellektuelt nok til å kalles litteratur.

Dette er bare noen få av mange eksempler på hvordan litteraturkritikk knyttes opp mot sosiale stigma og opplevelsen av skam som kan ramme både individer og hele samfunnsgrupper.

Litteraturkritikere har en viktig rolle som er både positiv og negativ. Denne rollen er kanskje viktigere enn noensinne når lesere forsøker å navigere alt om den siste boken du bare må lese.

Komplekst felt

Men det er også litteraturkritikernes ansvar å sørge for et ordskifte som oppleves informativt og nyttig for lesere som forsøker å kare seg gjennom denne strømmen av litterære inntrykk.

Derfor er det viktig å snakke om hvordan man presenterer bøker, sjangere og forfatterkollegaer i det offentlige ordskiftet, og at man er bevisst på de sosiale stigmaene knyttet opp mot lesere og bøker.

Det vil være vanskelig å argumentere for at skam tilknyttet bøker og lesevaner ikke eksisterer. Men man kan problematisere selve ordet «leseskam». Om det er riktig ord å bruke når vi snakker om det som tross alt er et svært komplekst felt innen litteraturen.

Men det får bli en annen debatt.