Barnefamiliene får gleden av nye støtteordninger som billigere SFO og økt barnetrygd. Men hvordan er egentlig fremtidsutsiktene for en som sitter alene i en stusslig og overpriset utleieleilighet?
Grupper burde ikke settes opp mot hverandre. Men det er en stor gruppe politikerne snakker altfor lite om: De som ikke har barn, men som likevel sliter med å få endene til å møtes. Gruppen av enslige er selvsagt veldig sammensatt, men blant dem finner vi også de som har aller minst å rutte med.
Det å stå alene er sårbart. Det er ingen å dele den økonomiske risikoen med. Det er lett å bli usynlig. Mer til barnefamilier er et politisk slagord som er populært hos velgerne.
Men hva gjør politikerne for eksempel for unge enslige som enda ikke har etablert seg i et voksenliv? Som kanskje ønsker seg familie og barn, men ikke nå?
Det frie, spennende og morsomme singellivet blir til stadighet glorifisert i filmer og TV-serier, men virkeligheten for de fleste er en helt annen.
Stadig flere unge rapporterer om psykiske utfordringer. Den største økningen i sykefraværet skyldes lettere psykiske plager som angst og depresjon. Det kan ha mange årsaker, men selvsagt handler det også om livssituasjon og økonomi.
Ufrivillig enslige straffes dobbelt. Ikke nok med at det kan være tøft å være alene, men i tillegg er man alene om å dekke utgiftene til helt nødvendige ting som mat og bolig. Derfor bør det heller ikke overraske noen at økonomiske vansker er mest utbredt blant enslige.
Den vanligste typen betalingsvansker er problemer med å betale boutgifter, viser tall fra levekårsundersøkelsen. Blant enslige i alderen 25–44 år og enslige forsørgere hadde rundt 10 prosent opplevd å ikke klare å betale boutgiftene sine.
Det skyldes ikke minst at det koster langt mer å bo alene. Høye renter har gjort at kostnadene ved å eie sin egen bolig har økt med 45 prosent siden 2021. Det er en alvorlig stor belastning.
Situasjonen er ikke bedre for de som leier bolig. Andelen med høy boutgiftsbelastning er størst blant disse, hvor en av tre brukte minst 40 prosent av inntekten på å bo.
Det er ikke uvanlig å måtte betale opp mot 10 00 kroner for et umøblert lite krypinn i en middels stor by i Norge. Standarden er ofte dårlig, men likevel kan utleiere kjøre budrunder for å presse opp prisene.
Utfordringen med å ha råd til bolig er ikke unik for Norge. I flere europeiske land øker tallene på unge mennesker som flytter hjem til foreldrene igjen etter endt utdanning. Mellom 2017 og 2022 – det siste året data er tilgjengelig – steg andelen arbeidende 25- til 34-åringer som bor hos foreldrene fra 27 prosent til 40 prosent. Selv med utdanning og jobb på plass klarer de ikke å komme seg inn på boligmarkedet alene.
Det holder altså ikke å gjøre alt etter boka, fullføre skole, skaffe seg høyere utdanning og komme i jobb. Fremdeles er det vanskelig å ha råd til å leve et normalt voksenliv. Selv noe så grunnleggende som å ha et eget sted å bo oppleves som utenfor rekkevidde. Ikke til å undre seg over at dette gir grobunn for avmakt og mistillit til samfunnet.
Også andre utgifter er høyere når man er singel. Matbudsjettet blir for eksempel langt høyere når man bare er en person i husholdningen. Ifølge SIFOs standard husholdningsbudsjett vil man spare om lag 3000 kroner ved å være to til å dele på utgiftene. Derfor er det ekstra tøft for denne gruppen når prisene på mat stiger slik de har gjort det siste året.
Muligheten til å kunne leve et godt liv uten å måtte telle hver krone for å få månedsbudsjettet til å gå opp bør ikke defineres av om man har en partner eller ikke.
Som ung student har man ikke den mest romslige økonomien, slik har det alltid vært. Men trøsten skal være at «bare vent, snart får du voksenlønn og da blir alt lettere».
Drømmen om hvor mye bedre livet skal bli med denne voksenlønnen kan fort briste i møte den virkelige verden.
Aleneboende under 45 år har en medianinntekt etter skatt på 362 300 kroner. Kokeboken «Fattig student» kan ikke pakkes bort, men bør kanskje døpes om eller få en oppfølger kalt «Fattig og singel».
Hvorfor blir dere ikke sinte, alle dere single som bruker mesteparten av det dere tjener på å skaffe tak over hodet og mat på bordet?
Hvorfor krever dere ikke politiske løsninger tilpasset single, som reduserte kommunale avgifter, eller i det minste en bedre kontroll med utleiemarkedet?
Vi trenger et singel-opprør for at politikerne skal få øynene opp for denne gruppen som ingen snakker om.
Publisert 31.07.2024, kl. 05.39