Tiden er moden for å avvikle utlånsforskriften

Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB

Finansministeren skal snart beslutte om utlånsforskriften skal videreføres, endres eller avvikles. Det er en avgjørelse som bør baseres på presise beskrivelser av fakta og risikobildet.

Dette er en kronikk

Finanstilsynets årlige boliglånsundersøkelse, som omfatter nær 12.000 nye boliglån hver høst, er en sentral del av dette. Og nesten like interessant som årets resultater, er Finanstilsynets vinkling. Ingressen i Finanstilsynets nyhetssak fra 17. oktober er illustrerende.

Her blir vi først fortalt at forholdet mellom gjeld og inntekt, gjeldsgraden, riktignok er litt lavere enn i fjor, men den er på et høyt nivå.

Det å karakterisere en gjeld som svarer til noe over 3 ganger brutto årsinntekt som «høy» kan diskuteres, men fordelingen varierer.

Utviklingen er imidlertid særlig interessant. Som vist i figuren under har denne gjeldsgraden falt markert fra 347 prosent i 2022 til 323 prosent i år. Gitt norske myndigheters vektlegging av husholdningenes gjeldsbelastning, i vurderinger av den finansielle stabiliteten, burde kanskje denne kraftige nedgangen vært hovedbudskapet i en oppsummering?

Videre blir vi fortalt at belåningsgraden øker marginalt og at flere lån ligger nær grensen.

Det siste er ikke galt, men den gjennomsnittlige belåningsgraden ligger flatt. De siste tre årene har gjennomsnittlig belåningsgrad hvert år vært 64 prosent for nedbetalingslån og nær 45 prosent for rammelån.

Finanstilsynets «marginale økning» er altså så marginal at man må ned på desimalnivå for å finne den. Bør da budskapet være økning eller utpreget stabilitet? 

Deretter forteller tilsynet at det har vært en økning i andelen nye boliglån som gis til låntagere med mindre enn 4.000 kroner i måneden etter rentestresstesten.

Tja. I fjor var denne andelen 32 prosent for nedbetalingslån, og i år er den 32 prosent. For rammelån er det en svak økning, men andelen var om lag en fjerdedel både i fjor og i år.

Husk også at dette dreier seg om ulike utvalg av nye lån hver høst, det er altså hverken tale om det totale antallet nye lån hvert år og heller ikke totalbeholdningen av utestående boliglån. Bør budskapet her være økning eller stabilitet? Og hva med å poengtere at de som i denne testen måles til et underskudd bare utgjør 1,5-2 prosent av utvalget?

Glem heller ikke at henvisningen til de 4.000 kronene omhandler overskuddet etter at man er testet på et rentenivå i underkant av 9 prosent, samtidig som en skal ha nok til normalutgifter. Og hovedandelen har jo dessuten i denne situasjonen en buffer på mer enn 4.000 kroner. Men i omtalen fremstår det altså ikke som «bra nok» med et begrenset overskudd i en slik hypotetisk situasjon. Man bør tilsynelatende også ha en betydelig buffer utenpå den bufferen man skal ha for å tåle en rente på mellom 8,5 og 9 prosent. Tilsynets «doble stresstest» har enkelte medier ikke gjennomskuet.

Finanstilsynet avslutter ingressen med å fortelle oss at avdragsbetalinger på nye boliglån er redusert. Dette har litt ulike forklaringer, men noen stor vekst i omfanget av avdragsfrihet er ikke blant dem, slik Finanstilsynets formulering lett kan gi inntrykk av.

I 2022 ble 6 prosent av lånebeløpet for nye nedbetalingslån innvilget med avdragsfrihet. I 2023 var denne andelen 6 prosent, og i år viser den seg å være 6 prosent. Endringer finner vi på desimalnivå. Kanskje av interesse å fremheve?

Etter vårt syn burde Finanstilsynets oppsummering av sentrale resultater vært mer balansert, men tilsynets transparens om datagrunnlaget er like fullt positiv.

Og det er særlig den betydelige nedgangen i gjeldsgrad siden forrige vurdering av utlånsforskriften i 2022 som styrker vår vurdering om at tiden nå er moden for å avvikle utlånsforskriften.

Foto: Finans Norge