Revolusjonens kollaps i Venezuela

3 months ago 36

Det manglet ikke på entusiasme på den vestlige venstresiden da Hugo Chávez vant presidentvalget i Venezuela i 1998. En ny fyrlykt var tent, et lite tiår etter kommunismens fall.

Den karismatiske venstrepopulisten og sosialisten døpte prosjektet sitt «den bolivariske revolusjonen» og lovte gull og grønne skoger. Ett av Chávez’ hovedgrep var å gå i åpen klinsj med USA.

Antiamerikanisme er en gammel paradegren på den radikale venstresiden, ikke minst i Norge. Både SV og det som i dag heter Rødt var fulle av lovord om Chávez’ revolusjon.

SV sendte gratulasjonstelegram til Chávez, og så sent som i 2007, da regimet for lengst hadde gått i autoritær retning, kalte dagens SV-leder Kirsti Bergstø ham «den beste nåværende statsleder».

Chávez døde av kreft i 2013, og ble erstattet av Nicolás Maduro. Siden har vondt gått til det mye, mye verre i et av verdens mest oljerike land.

Økonomien har kollapset, og millioner er rammet av fattigdom. En fjerdedel av befolkningen har rømt landet. Korrupsjonen er svært omseggripende.

Søndagens «frie» valg i Venezuela endte slik mange fryktet. Den svært upopulære Maduro, som lå langt etter opposisjonen på de uavhengige meningsmålingene, var raskt ute med å erklære valgseier. Denne gangen med «kun» 51,2 prosent av stemmene.

Men nesten ingen tror på regimet. Opposisjonen hevder at de kan føre bevis for at de vant valget med god margin, og fastslår at Maduros avgang er et irreversibelt krav.

Mens gatene fylles opp av rasende venezuelanere som er «lei av den gamle dritten».

To personer er hittil drept i protestene, og hovedstaden Caracas er på bristepunktet. Det er ennå høyst uvisst hva kommer ut av de store demonstrasjonene.

Men regimet kontrollerer voldsmakten, og ingenting tyder på at Maduro har tenkt å gi seg.

Maduro får oppskriftsmessig støtte fra Russland, Kina og Cuba. Ellers er det få land og regjeringer som anerkjenner det Venezuela-kjennere mener er et høyst mistenkelig resultat.

Flere land, deriblant syv latinamerikanske, har krevd full åpenhet om stemmegivningen og valgresultatet. Maduro har svart med å kalle hjem sine diplomater fra land som Argentina, Chile og Uruguay.

Venezuela har falt på demokratiindeksene helt siden Chávez’ revolusjon, og betegnes i dag som et ufritt land.

Før valget truet Maduro med blodbad om han skulle tape, og den ledende og svært populære opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado ble nektet å stille.

Maduros Venezuela minner om diktaturer som Russland, der det jevnlig avholdes «valg» for å legitimere regimet – selv om alle vet at prosessene er alt annet enn rettferdige.

I det minste ligner det på «illiberale demokratier» som EU-landet Ungarn, der statsminister Viktor Orban vet å anvende de vanlige triksene i boken for å hindre opposisjonen fra å delta på likeverdige premisser når det trommes til valg.

Dette sto selvsagt skrevet i stjernene da den brautende populisten Chávez lanserte sin revolusjon, og sakte, men sikkert demonterte institusjonene og sikret stadig mer makt på egne hender.

I dag er det liten entusiasme å spore for de bolivariske prinsippene i partier som SV og Rødt.

Også der i gården har man med tiden innsett at det liberale demokratiet er langt å foretrekke fremfor personbaserte hel- og halvdiktaturer der innbyggernes friheter innskrenkes og ledere «vinner» «valg» etter «valg».

Likevel sitter jeg med følelsen av at den norske venstresiden har sluppet litt for billig unna i Venezuela-spørsmålet.

Hva sier Kirsti Bergstø i dag – er hun like tydelig som sin forgjenger Audun Lysbakken som i 2019 understreket at «SV tar sterkt avstand fra Maduro-regimets politikk»?

Og hva med ledersjiktet i Rødt?

Er de klare til å innrømme at de tok fundamentalt feil om den bolivariske revolusjonen? Uten å legge hovedskylden på «USA-imperialismen»?

Jeg har forståelse for at mange på venstresiden er lei av å bli avkrevd svar om gamle «drømmer» som viste seg å være rene villfarelser.

Men i en tid der demokratiene er på vikende front, må vi kunne kreve av våre politikere at de stiller seg krystallklart på demokratiets side mot autoritære krefter – enten disse ikler seg venstre- eller høyregevanter.

Det gjelder i aller høyeste grad også de på høyresiden i Norge som antyder heiarop til den ene presidentkandidaten i USA; en mann som åpenlyst spiller på illiberale strenger og trives godt i selskap med statsledere av Orban-typen.

Står dere fjellstøtt på det liberale demokratiets side i det skjebnetunge valgåret 2024?