Kjæresteparet har sluppet album som duo

I «I Said I Love You First» skal skuespilleren og artisten Selena Gomez og produsenten Benny Blanco fortelle historien om forholdet mellom dem – fra før de møttes, til de forelsket seg og hva fremtiden bringer — ved hjelp av en bråte folk og en rekke forskjellige uttrykk.

Det de ender opp med, er to streker under svaret: Du er ikke så spesiell som du tror.

Det blir ikke mer ok enn dette.

Du, meg og alle mine 2010-megahits

Benny Blanco ble en å regne med da han i 2008 var med å produsere låter som Katy Perrys «I kissed girl» og Keshas «TikTok» fra 2009.

På CV-en har han senere kunne legge til låter som «Moves Like Jagger» fra 2010, Rihannas «Diamonds» fra 2012, Ed Sheerans «Don’t» fra 2012 og i litt nyere tid «Lonely» med Justin Bieber fra 2021 og SZAs «Nobody gets me» fra 2022.

Det er lyden av noen av de største hitene fra de siste to tiårene.

Gomez og Blanco samarbeidet for aller første gang på låtene «Same Old Love» and «Kill 'Em With Kindness» fra albumet «Revival» (2015). Begge låter med hooks som ikke skal drilles mye før de sitter som støpt.

«I said I love you first» er Selena Gomez sitt fjerde som soloartist, og Benny Blanco sitt tredje.

En smak av den saftige frukten samarbeidet mellom den kan bære hører man på platens «Don’t wanna cry». Låten minner om skiven Gomez angivelig skal ha vært musen til, «My dear melancholy» av The Weeknd – et verk fra 2018 som ga oss låter som «I was never there».

Kjæresteparets «Don’t wanna cry» er basstung og humørsyk på samme vis. Låten tar 80-tallets elektropop inn i 2025s hovedstrøm. Hooket er på plass i kjent Gomez-stil og Benny Blanco viser hva popteften hans er god for.

Selena Gomez har gjennom hele karrieren sunget mer i usynlig blekk enn med sprittusj. Hun er sånn sett helt ideell for epoken med hodetelefonmusikk som vi befinner oss i.

Det å synge i små bokstaver, med selvtillit, er hennes greie. På «Younger and hotter than me» blir den lavmælte, men anstrengte vokalen til Gomez opphøyd i den atmosfæriske produksjonen til Benny Blanco og Finneas (bror og den ufravikelige samarbeidspartneren til sjefen av lavmælt, atmosfærisk pop, Billie Eilish).

Låten fanger essensen av Gomez sin låtskriving som soloartist, om det å ikke føle seg god nok og la det legge føringen for alle relasjoner. «We’re not getting any younger, but your girlfriends seem to», synger Gomez – det blir stakkarslig og bittert på en utrolig effektiv måte.

Bitterheten blir melankolsk på «Cowboy», en av låtene som er produsert i samarbeid med norske Cashmere Cat. Romklangen og flyten i låten bekrefter nesten Benny Blancos tanke om at Gomez er den opprinnelige triste piken. Det er lummert og sensuelt slik Lana Del Rey er, uten at det blir parodisk.

Men resten av platen etterlater spørsmålet: Hvor mye av kjærligheten handler om potensial?

Aller minste motstands vei

Andre artister tas inn for å gi albumet det Selena ikke gir. Hvem er vel bedre til å forsmådd formidle gråsonene i romantikken enn Gracie Abrams på singelen «Call me when you break up?»

På «Ojos Tristes» hentes nerven til Maria Zardoya inn i produksjon og vokal. Hun er kjent fra bandet The Marías, og har med seg bandets gitarist Jesse Perlman, som gjør dette til en The Marías-låt mer enn noe annet.

På «Bluest Flame» forsøker Gomez og Blanco å la en «brat girl spring» spire. Låten er skrevet av Charli XCX, som også er med på bakgrunnsvokal. Med på produksjonen er Dylan Brady, som har samarbeidet med Brat Girl Summer-artisten flere ganger.

Sist Charli XCX skrev for Selena Gomez, var det sammen med Benny Blanco på «Same old love» – en låt som føles distinkt som Gomez. «Bluest Flame» føles derimot helt og holdent som Charli XCX.

Lana Del Rey sin melankoli brer seg også om på platen. Det fungerer godt på «You said you were sorry»: der ser man tydelige paralleller, men også paralleller til Gomez sitt eget uttrykk.

«How does it feel to be forgotten» forsøker det samme. Her blir resultatet isteden som et sjøsykt makkverk. Hvis KI-musikken lever, er det denne låten som skapte den.

Biffen? Medium stekt, sjef

Albumet er lett å svelge. Alle skorper er skåret av og det svulmer ikke opp av egen tematikk, med hele 14 låter som kun tar drøye 35 minutter totalt.

Låtene er plassert akkurat der de skal være, alt er helt riktig på et vis. Strukturen for historien er der, med en nedpå, men engstelig oppbygning, undring og eufori i midten, og ro mot slutten.

Selena Gomez blir overskygget av features og kamuflert i Benny Blancos samarbeid, og Benny Blanco vanner ut popteften med uttrykk som allerede har definert listene. Når en stemme på mellomspillet «Do you wanna be perfect» forsøker å selge lytteren et uoppnåelig skjønnhetsideal, som så felles av Selena Gomez som sier «Actually just be exactly who you are, there’s literally no one like you», blir ironien uunngåelig.

Mer enn noe annet, står platen i konflikt mellom å være et produsentalbum og et selvrealiseringsprosjekt.

Gomez sparker inn åpne dører og møter seg selv.

Kjærlighet er mer enn forelskelse, og det er mye mer enn den flørtingen «I said I love you first» gjør, uten å forplikte seg til noe. Platen står igjen som helt gjennomsnittlig. Inn det ene øret, ut det andre, nesten uten et eneste hinder. Denne kjærligheten er ikke mye å lengte etter, og lite å sørge over.

Foto, toppbilde: Universal Music (promo)