«Henrivende godt fortalt»

Alle elskere av japansk animasjon, se opp! «Totto-Chan – Den lille jenta ved vinduet» er nemlig en fortryllende opplevelse med den skjønneste protagonisten på lenge.

Filmen feirer barndommens utforskende mysterier, samtidig som den bærer på et underliggende mørke med andre verdenskrig som bakteppe.

Regissør Shinnosuke Yakuwa er et ukjent navn for meg, men han har tidligere gjort seg bemerket i Japan med tre filmer og en TV-serie om robotkatten Doraemon.

Dette har vært en enorm manga-suksess for Shin-Ei Animation siden 1980, og det er samme selskap som står bak denne filmen.

«Totto-Chan – Den lille jenta ved vinduet» har imidlertid ikke røtter i manga, men er en bokbasert og mer klassisk oppvekstskildring.

Filmen er henrivende godt fortalt om et barns poetiske undring, sorg og glede, og vil kunne treffe både barn og voksne på litt ulike nivåer. Det skader heller ikke at det gjøres med praktfull animasjon som kan måle seg med den japanske tegnefilmens mestere.

Vilter, nysgjerrig og snakkesalig

Filmen er basert på en selvbiografisk roman fra 1981 av den japanske TV-kjendisen Tetsuko Kuroyanagi (1933-). Det har faktisk blitt laget TV-serie av boka tidligere, og hun er også hovedpersonen i denne filmversjonen.

Tetsuko (Liliana Ôno) går under barndommens kallenavn «Totto-chan», og er en vilter, nysgjerrig og snakkesalig jente som nå muligens ville fått en ADHD-diagnose.

I 1940 lager hun så mye lyd i klasserommet at hun tvinges til å bytte skole, til stor bekymring for foreldrene Maritsuna (Shun Oguri) og Cho (Anne Watanabe).

Når hun får plass på den lille spesialskolen Tomoe Gakuen, møter hun imidlertid en snill, tålmodig og inkluderende rektor.

Herr Kobayashi (Kôji Yakusho) ser den lille jentas kvaliteter, og lar henne få rom til å utfolde seg, både i og utenfor klasserommet, som er en konvertert togvogn.

Hun opplever for første gang å bli akseptert for den hun er, og danner et nært vennskap med den poliorammede gutten Yasuaki (Kōji Matsuno). Totto-chan skal også oppleve motgang og tap av uskyld når krigens realiteter sniker seg inn i bakgrunnen.

Strekker animatørenes egenskaper

Som vanlig er det vanskelig å mene noe som helst om en japansk animasjonsfilm uten å nevne Studio Ghibli og Hayao Miyazaki.

Det er også utfordrende å umiddelbart skulle sette «Totto-Chan» opp mot poesien og emosjonaliteten i mesterens legendariske filmografi, men Shinnosuke Yakuwa har i hvert fall ambisjoner på samme nivå.

Filmen har til og med noen likhetstrekk med Miyazakis «Gutten og hegren», som er basert på noe av den samme tematikken om japanske barns opplevelser under andre verdenskrig.

Historien balanserer stødig mellom barnlig glede og oppdagertrang på den ene siden, og virkelighetens mørkere aspekter på den andre, forankret i et rikt og fantasifullt formspråk.

Filmen har blant annet tre større drømmescener, regissert av henholdsvis Yûta Kanbe, Kunio Katô og Setsuka Kawahara, med utrolige uttrykk som virkelig strekker animatørenes egenskaper til det ytterste.

Bildene holder høy kvalitet i smellvakker cinemascope som virkelig suger oss inn i den lille jentas univers.

Ville vært en fortjent Oscar-kandidat

«Totto-Chan – Den lille jenta ved vinduet» skal være en forenklet versjon av selvbiografien den bygger på, noe som gjelder de fleste filmer basert på bøker.

Den føles likevel som en fullverdig skildring av hennes opplevelser og utfordringer, selv om historien gjør flere brå hopp og avrundes uten en skikkelig konklusjon.

Noen kan kanskje også innvende at musikkbruken og fortellerteknikken tidvis sklir over i det sentimentale.

For min del gjør filmen likevel inntrykk, med et sterkt og håpefullt budskap som er viktig, universelt og aktuelt, selv om handlingen er lagt over 80 år tilbake i tid.

Den har blant annet en tydelig negativ holdning til Japans imperialisme og krigføringens konsekvenser for barn som man lett kan stille seg bak.

Samtidig er Totto-chan virkelig en av de søteste og mest sjarmerende hovedfigurene jeg kan huske å ha sett i en animasjonsfilm.

Derfor må «Totto-Chan – Den lille jenta ved vinduet» bare få min aller varmeste anbefaling.

Hadde det ikke vært for at den fikk verdenspremiere samme år som Miyazakis «Gutten og hegren» (2023), ville dette vært en fortjent Oscar-kandidat for beste animasjonsfilm!

(Anmeldelsen er basert på den originale versjonen. Filmen vises også på kino med norsk dubbing, gjort av blant andre Savannah Schei, Emilie Christensen, Mathias Kennedy, Terje Strømdahl, Jan Gunnar Røise, Patrick Schei, Mari Skaanes Eikeset og Nikolai Lid.)