«Nådeløst fra nord»

Frihet eller sult?

Dét er spørsmålet når Ingeborg Arvola nå avslutter trilogien «Ruijan rannalla. Sanger fra Ishavet», dette stor­verket der hun løfter kvenenes historie på 1800-tallet.

For «Kniven i ilden» ble hun belønnet med Brage­prisen og dessuten nominert til selveste Nordisk råds litteratur­pris.

Så er spørsmålet: Holder hun det høye nivået helt inn?

Snevrer inn blikket

Det kan synes som om ambisjonen er en annen denne gangen.

Der det første bindet riktig nok skildret kjærlighets­livet til én sterk og vakker kvinne, bredte Arvola også ut en historisk fortelling om kvener i Finland og Norge på midten av 1800-tallet.

Gjennom den under­skjønne Brita Caisa Seipajærvis fysiske tiltreknings­kraft skildret hun arbeidsliv, religion, lov og moral til en hel folke­gruppe på Nord­kalotten.

Denne gangen er fokuset fin­innstilt på den lille familien til Brita og hennes Mikko.

Etter flukten fra Øvrigheta i Norge må de klare seg som best de kan i den finske øde­marken. Som ugift par er Brita og Mikko anklaget for hor. Fengsel på vann og brød truer.

De har allerede sonet én gang.

Når vi nå møter dem igjen, er de hjem­løse flyktninger. Brita Caisa drømmer om et liv i kjærlighet og frihet. Den eneste hun vil være bundet til, er Mikko.

Så lenge hun kan huske, har hun vært knuget av samfunnets normer. Nå vil hun selv bestemme over eget liv:

I en jord­gamme ved innsjøen Iijærvi, ikke så langt fra den større og mer kjente Enare­sjøen, frister de en tilværelse på naturens premisser.

Hva så når naturen viser seg fra sin strengeste side, der uår følger uår, og snøen laver ned i august?

Ulvejakt

Det åpner dramatisk, med en reve­saks som har klappet sammen om revens hals. Man kan velge en større saks, da dør reven raskere. Men da ødelegges også skinnet.

Ligger det er frempek her, om seig­pining eller brå død også for menneskene som jakter på reven?

Ingeborg Arvola skriver om kampen for tilværelsen. Hun skriver om hva bekymringer og akutt sult kan gjøre med folk.

Lidenskapen utfordres når krybben er tom.

Beskrivelsen av hvordan døtrene slutter å leke og nærmest blir apatisk rolige når sulten gnager, er hjerte­skjærende.

Skildringen av ulve­jakt og en påfølgende kamp på liv og død, blir derimot litt som en film, der virke­midlene må overgå virkeligheten for å få det til å bli spennende nok. Med det resultatet at det for min del forblir uvirkelig. For effekt­mettet og dermed for distansert.

Dette er en gjentagende utfordring når man skal skrive frem konkrete scener i en ellers flytende fortelling som strekker seg over flere år. Hvordan hente frem intensiteten og til­stede­værelsen i det akutte?

Tilbake til fortiden

Tilfeldighetene vil ha det til at «Lese­klubben» her i NRK for tiden diskuterer Knut Hamsuns «Markens grøde» – klassikeren fremfor noen om mennesket som bygger sitt liv i pakt med naturen i nord.

Det går nesten ikke an å lese «Ulvespor» uten å ha den i bakhodet.

Men der Isak Sellanrå overvinner utfordringene med sin sterke vilje og sitt uoppslitelige arbeid, slås Mikko og Brita Caisa i bakken av ugjest­mild natur og like ugjest­milde lens­menn.

Den sterkeste viljen i «Ulvespor» tilhører Brita Caisa. Den truer med å ta livet av dem alle.

Ingeborg Arvola har fortalt at hun bygger historien på skjebnen til en av sine formødre. Hun står oppført i kirke­bøkene. Men trilogien om henne er først og fremst fiksjon – og skal en fortids­fiksjon fungere, er det lett å forstørre både skjønn­het og slit.

Hør «Lese­klubben» om «Markens grøde»:

Straff som fortjent?

Nei, det slutter aldri å regne. Så kommer frosten, nesten før sommeren har stukket snuten frem.

Er det skjebnen som inn­henter dem, tenker Brita Caisa, i sine sult­fantasier. Gud eller forsynets straff for at de lever sammen uten å være rette ektefolk?

Jeg liker godt at Arvola viser hvor innvevd troen på det over­naturlige var i livene til folk for 150 år siden. Den kan være vel så sterk som troen på Vår­herre, eller respekten for samfunnets system for lov og orden.

Slutter som livet selv

Med tredje bind i en trilogi forventer jeg at trådene knyttes pent sammen, og at vi får svar på spørsmål eller utfordringer som legges ut i første bind. Arvola lar en god del anslag henge i luften.

Man kan føle seg snytt.

Men så er det kanskje sånn med livet selv: Den røde tråden vi snakker om, er verken rød eller intakt, når alt kommer til alt.

Livs­veien kan like gjerne føre vill, som til et verdig, opp­klarende punktum.