«Barbarisk fortelling uten substans»

Jan Ove Ekeberg har troll­bundet mange lesere med sine historiske spennings­serier, og nå er han aktuell med første bind i serien «Legionær»: «Barbarene fra nord».

Jeg hadde ikke lest en bok av Ekeberg før, så forventningene var høye – dessverre ble jeg skuffet.

Hvor den lovede «spenningen» ble av, vet jeg fortsatt ikke. Boka er rett og slett kjedelig.

Lovende utgangs­punkt

Vi befinner oss i Nord-Europa i år 305. Det er skandinavisk romer­tid, en epoke fylt med tokter, krig og ønske om ekspansjon og makt.

Dette bør bli spennende, og starten lover også godt.

Ekeberg har tydelig gjort grundig research. Verdenen han skaper, føles brutal, realistisk og detaljert.

Fortellingen veksler mellom fire forskjellige karakterer med ulike bakgrunner: den unge og engstelige gutten Nithijo, kriger­kvinnen og sjamanen Urd fra Öland, krigeren Gaios fra Jylland, og Konstantin, keiser­sønn og Romer­rikets yngste general.

Knyttes ikke til karakterene

Boka har et rikt og mangfoldig person­galleri. Her finnes svarte, kort­vokste og folk med ulike funksjons­nedsettelser.

Det føles naturlig og inkluderende.

Et lyspunkt for meg var Halt, Nithijos nærmeste venn, en lojal, sterk og litt treg mann som snakker om seg selv i tredje­person.

Halt ble den eneste karakteren jeg faktisk brydde meg om.

Tematisk er boka opptatt av makt, ekspansjon og politiske intriger. Det er ikke uinteressant, men jeg blir aldri ordentlig knyttet til karakterene.

Kanskje skyldes det at de fleste perspektivene formidles med samme språk og tone. Bare Nithijo skiller seg ut – stemningen i hans kapitler er så særegen at jeg kunne ha visst hvem jeg leste om uten å se navnet.

Jeg ble også fascinert av Urd. En svart kvinne, sjaman og kriger i Sverige i år 305? Overraskende – og forfriskende.

Hun er frykt­løs, kan helbrede, og fremstår som et kraft­senter i boka.

Sjokk­faktor fremfor etter­tanke

Når Jylland prøver å erobre Öland, blir Urd tatt til fange. En sjaman ønsker å ofre henne til gudene, og i denne prosessen blir hun voldtatt med en okse­penis.

Det var her jeg skjønte hva boka manglet: indre liv. Følelser, tanker, etter­tanke. Vi får handling, vold, død – men ingen refleksjon. Det hele føles mer som et TV-manus enn en roman.

Urds vold­tekt blir aldri bearbeidet. Hun reflekterer ikke over det, og det virker ikke som vold­tekten påvirker henne.

Det samme gjelder de andre karakterene: De gjennomgår traumatiske hendelser, men vi får aldri innsikt i hvordan det preger dem.

Dette gjør at brutaliteten virker over­dreven og performativ i stedet for ekte.

Mangel på indre utvikling og resonnement gjør at jeg aldri blir ordentlig investert. Jeg observerer karakterene på avstand, men føler ikke med dem.

Selv når det skjer noe dramatisk – dødsfall, flukt, ofring – bryr jeg meg ikke nok til å bli berørt.

Ambisjoner, men uten gjennom­slag

Kanskje prøver Ekeberg å si noe viktig om makt, krig og menneskelig natur.

Hvis det er tilfellet, går budskapet meg hus forbi.

Bøker trenger ikke alltid å være dype, men de må i det minste under­holde. «Barbarene fra nord» klarer ikke det.

Dette kunne blitt en gripende historie om hvordan mennesker formes av krig, død og lojalitet.

I stedet ender det opp som en barbarisk fortelling uten substans.