Kirurger som danser

Langt borte, i Kina, fikk en volleyballdommer nok av tildekkede norske rumpeballer. Med sin forkjærlighet for bikinitruser beordret han utøverne Susanne Emilie Olimstad og Sunniva Helland-Hansen til å få av seg shortsen de er i sin rett til å bruke.

Mye nærmere, i Oslo, avholdt kirurger som av og til setter skalpellen i norske rumpeballer sine årlige høstmøter med faglig oppdatering og presentasjon av aktuell forskning.

Årets nyvinning er illustrasjoner generert av kunstig intelligens. Det er gratis, tidsbesparende og innimellom ganske morsomt.

Som daværende leder for Norsk ortopedisk forening var det jeg som åpnet ortopedisk høstmøte. Selvfølgelig satte jeg min lit til kunstig intelligens da jeg skulle finne noen passende illustrasjoner som kunne sette standard for møtet. Gi meg bilder som viser «kirurger som danser med elektroverktøy», kommanderte jeg.

Ortopediske kirurger opererer på muskler, sener, nerver, leddbånd og bein. Det er sykdom, infeksjoner, deformiteter og folk som har snublet i teppet eller havnet i bilulykke. Vi bruker sag, drill, hammer og meisel og skrur det sammen igjen med metallplater, metalltråd og skruer. Blyfrakker og -krager er en del av arbeidsantrekket. Svetteringer over alt bæres med stolthet og alle dager er en dårlig hårdag.

Blant leger florerer en rekke stereotypier. Ulike typer legespesialister har lange tradisjoner for å sette hverandre vennskapelig i bås.

Nevrologer knepper frakken helt opp til haka, leser tykke bøker og tar seg god tid til å tenke over saken.

Mange øre-nese-hals leger jobber privat og omtales gjerne som «øre-penge-hals leger». Indremedisinere er gift med jobben og smartere enn resten av oss, og patologer liker ikke levende mennesker. Ortopeden er stor, sterk og sprek, men ganske sikkert ikke den skarpeste kniven i skuffen. Og mann.

Da jeg startet min spesialisering, var det litt over 40 kvinnelige spesialister i ortopedisk kirurgi i Norge. I dag, 13 år senere, er det 137 kvinnelige spesialister. Halvparten av legene som spesialiserer seg i faget i dag er kvinner og kvinner utgjør 28 prosent av alle leger som jobber i ortopediske avdelinger. Kvinner som hverken er spesielt store eller utstyrt med brede ryggtavler.

Det har skjedd en stille kvinnerevolusjon helt uten kvotering fordi noen få gikk foran og viste det går an, og fordi de fleste som utdanner seg til å bli lege i dag er kvinner.

Jeg husker første vakta der alle fire påtroppende ortopeder på vaktmøtet var kvinner. Jeg husker første gang alle legene i traumeteamet som tar imot hardt skadde pasienter var kvinner: De to bløtdelskirurgene, ortopeden, nevrokirurgen, røntgenlegen og anestesilegen. Det gikk ikke opp for meg før vi var ferdig med jobben.

Men «kirurgen» er fortsatt en hvit mann i slutten av 30-årene. Han har baggy sykehusbukser, struttende armmuskulatur og ser stolt og lykkelig ut. Hilsen internett, kunstig intelligens og Microsoft.

Den «kvinnelige kirurgen» er deilig, har smal midje, store attributter og sprader rundt i BH komplettert med gjennomsiktig, florlett papirtøy. Hun er selvfølgelig også blendahvit. Kunstig intelligens forsto selvfølgelig «power tools» i sammenheng med «kirurg». Men for den «kvinnelige kirurgen» ble dette uforståelig for algoritmene. Hun fikk sakser i stedet. Så kan hun for eksempel holde på med origami.

Min mann geologen ble inspirert og etterspurte «geologer som spiser stein». En gjeng skjeggete gubber heiv innpå stein med stor appetitt.

Han måtte også spesifikt etterspørre kvinnelige geologer. De utviste selvfølgelig gode bordmanerer der de satt og småspiste på steinene sine.

Og imens ble to norske atleter i Kina bedt om å gå i garderoben for å få på seg noe mindre tøy.

Microsoft sin chatte-robot Tay ble et nazistisk, mannssjåvinistisk monster etter å ha chattet med folk på Twitter i mindre enn et døgn. Amazon benyttet maskinlæring for å rekruttere teknologer. Den valgte bare menn, for sånn hadde det jo historisk vært.

PA Consulting konkluderte nylig i en rapport at det er stor risiko for at kunstig intelligens vil kjønnsdiskriminere i pasientbehandlingen, også i Norge.

Kunstig intelligens er til syvende og sist et resultat av menneskelig atferd i den digitale verden. Det igjen er et resultat av holdninger og interesser i den virkelige verden. Kunstig intelligens benytter altså aggregerte historiske data fra en verden som langt fra går i takt med våre samfunnsnormer. Den tar oss inn i fremtiden, men holder oss tilbake i fortiden.

Om verden virkelig ønsker et samfunn der mennesker har like muligheter uavhengig av kjønn og etnisitet, vel å merke. Ettersom kunstig intelligens bare spinner videre på menneskelig aktivitet kan man nok stille spørsmål ved det.

Verden anno 2023 har jammen et stykke å gå.