«Jeg ser ikke storheten»

Jeg kan like godt innrømme det med en gang: Dette er en utstilling jeg har gruet meg til å anmelde.

Anna-Eva Bergman regnes i dag som en av våre fremste, abstrakte malere.

Hun er hentet frem til heder og verdighet etter å ha havnet i skyggene som så mange andre kvinnelige kunstnere.

Det sier litt om den posisjonen hun har fått her til lands at da Munchmuseet i fjor presenterte den abstrakte ekspresjonismen gjennom utstillingen «Frihetens former», var hun den eneste norske representanten.

Men:

Helt fra jeg var ung har jeg hatt problemer med å forstå den helt unisone, nærmest ukritiske hyllesten av de abstrakte sølv- og gull­arbeidene til Bergman.

Våget ikke si det høyt

Da jeg som student så noen av disse bildene for første gang, tenkte jeg i mitt stille sinn at de rett og slett var ganske glorete og banale, som for eksempel en skinnende sølvfarget bølge mot lyseblå bunn malt på begynnelsen av 70-tallet.

Jeg voktet meg selvsagt vel for å si det høyt. Jeg regnet med at jeg det var ting ved disse kanoniserte verkene som jeg senere ville komme til å forstå, og at det var best å ikke blamere seg.

Den lille, ubekvemme skammen i det å ikke helt klare å anerkjenne en så hyllet kunstner, som til og med er kvinne, har fulgt meg gjennom årene.

Det har nok også bidratt til at jeg som kritiker, uten å tenke på det, har unngått Bergman litt.

Der jeg går med raske skritt mot Nasjonalmuseet, vet jeg at denne gangen er det ingen vei utenom. Og jeg håper i det lengste at det skal være en bredt favnende utstilling.

Men som ventet, dessverre, er det nettopp de metalliske arbeidene som også denne gangen står i fokus.

Kompetent kunstner, ujevn maler

Rundt 1950 begynte Bergman å eksperimentere med metall. Ikke bare sølv og gull, men også kobber, tinn, aluminium og messing.

Utstillingstittelen «Hun blir Anna-Eva Bergman» antyder at det var akkurat dette som gjorde henne til den hun er – og at nettopp denne fasen fra 1950 til 1975, som utstillingen spenner over, er den viktigste i hennes kunstner­skap.

Det er her man mener hun finner sin egenart og stil­signatur som kunstner.

Når vi ser på hele bredden i Anna-Eva Bergmans kunstner­skap, er det ingen tvil om at vi har med en svært kompetent kunstner å gjøre.

Og personlig er det helt andre deler av hennes verks­katalog enn metall­bildene jeg ville fokusert på.

Jeg liker for eksempel både hennes tidlige Paul Klee og Juan Miro-inspirerte malerier, de humoristiske satire­tegningene og de fantastiske forenklede figurative portrettene hennes.

Jeg synes også hun er langt mer spennende som grafiker enn som maler, kanskje nettopp fordi hun her ikke henger seg så opp i overflaten – men kan vie seg til å utforske ulike form­messige virkemidler.

I sine tresnitt klarer hun tidvis å bringe bevegelse og pust inn i det i utgangspunktet statiske mediet.

Vantro og forvirring

Der jeg står i utstillingen, må jeg dessverre erkjenne at verken alder eller erfaring har hjulpet meg noe nærmere en forståelse av hva denne unisone jubelen handler om.

Foran den samme sølvfargede bølgen er jeg like vantro og forvirret som den gang.

Sannheten er den at jeg opplever Bergman som en svært ujevn maler, og dette skyldes altså i stor grad den omfattende bruken av sølv og gull.

Dette heter «Ild», har mye liv og spill, men det virker litt ubestemt. Det blir ikke noen helhetlig komposisjon. Det er ikke noen formmessig samtale mellom elementene i bildet, og formene har et uklart forhold til formatet.

Jeg liker spenningen mellom den gule og den gylne delen, selv om det gule er litt flatt og livløst. Også dette etterlater et ubestemmelig inntrykk, komposisjonen faller ikke på plass. Jeg tror bildet ville vunnet på en litt høyere horisontlinje.

Her skildrer hun en vannflate med gullspill i sølvet. Smør på flesk! Komposisjonelt mangler bildet visuelt hierarki. Det er ingenting som trer i forgrunnen på bekostning av noe annet.

Her ser vi bilder preget av mye tydeligere formvalg. Men jeg synes koloritten er ganske kjedelig. Det er såkalte nabofarger, med duse overganger mellom ulike blånyanser og sølv. Litt banalt og uinteressant, spør du meg.

Jeg registrerer at gull­bruken kobles opp mot middelalderens lys­mystikk, at kritiker­kollegaer i panegyriske ordelag beskriver det som abstrakte oversettelser av naturens lysopplevelser.

Selv klarer jeg ikke å se det som lys i det hele tatt. Det blir bare «shine» og overflate.

Haltende komposisjoner

Så hva er egentlig problemet med at overflaten skinner? Hva er det metallet gjør med bilde­uttrykket?

I et av hennes bilder fra Finnmarksvidda ser vi det svært tydelig: Her bryter de opake og flate sølvformene inn i de øvrige levende linjespillet.

Den vakre kontrasten mellom vinrødt og sjøgrønt blir forstyrret og punktert av de skarpe sølv­formene.

Sølvet bryter opp den naturlige samklangen mellom fargene. Men de kryssende diagonalene i billedkomposisjonen gir spenning og liv til uttrykket. Bildet ville fått ytterligere spenning hvis Bergman hadde skrånet horisontlinjen litt.

Her har hun hentet inspirasjon fra Finnmarksvidda og kombinert gull, grått og svart. I nedre del er det liv og bevegelse, men de visuelle energiene gjennomføres ikke; den svarte himmeldelen blir som et sluk i helheten, en død og livløs flate.

Jeg synes også ofte at komposisjonene hennes halter rent formmessig. Mange av bildene har noe uklart, uforløst og nesten tvungent over seg.

Tidvis mangler de også et tydelig visuelt hierarki. Det fremstår iblant som om hun har hatt en viss motvilje mot å treffe klare valg.

Jeg synes det er synd at Nasjonalmuseet ikke ser sitt snitt til å gi en bredere presentasjon av dette varierte kunstner­skapet.

Hvorfor er det nok en gang denne aller mest berømte og, i mine øyne, minst interessante verks­gruppen som løftes frem?