Helseforskning: – Nesten alle studier rundt om i verden blir forsinket

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Nasjonalt senter for e-helseforskning - les mer.

Hvordan samarbeider personene i teamet? Hvilke utfordringer oppstår? Hvilke digitale verktøy bruker de når de kommuniserer? (Foto: Colourbox)

Tverrfaglig, komplisert – og forsinket. Dette kjennetegner mange forskningsstudier innen digital helse. Kollegalæring og nye kurs kan gi bedre samarbeid.

Forskningsstudier følger ofte en overordnet oppskrift: Først har forskerne en problemstilling. Deretter utformer de et prosjekt. Etter det rekrutterer de deltakere og samler inn data. Neste trinn er å analysere de innsamlede dataene. Til slutt presenteres resultatet.

Meghan Bradway har lenge jobbet i tverrfaglige, internasjonale forskningsgrupper som studerer bruk av digitale verktøy i helsetjenesten. (Foto: Nasjonalt senter for e-helseforskning)

Men hva skjer egentlig bak scenen i denne ofte langvarige og komplekse prosessen?

Hvordan samarbeider personene i teamet? Hvilke utfordringer oppstår? Hvilke digitale verktøy bruker de når de kommuniserer?

Nesten alle blir forsinket

Forsker Meghan Bradway ved Nasjonalt senter for e-helseforskning skjønte at hun befant seg midt i smørøyet for å prøve å finne svar på det.

Hun har lenge jobbet i tverrfaglige, internasjonale forskningsgrupper som studerer bruk av digitale verktøy i helsetjenesten.

– Arbeidet vårt består blant annet i å undersøke hvordan teknologi som smartklokker, mobilapper og andre digitale enheter kan påvirke folks helse og mestring. Og så bruker forskere og partnere prosjektverktøy for å gjennomføre studien. I tillegg kommuniserer teammedlemmene både digitalt og analogt med hverandre, sier Bradway.

Hun har lagt merke til én ting.

– Nesten alle studier rundt om i verden blir forsinket. Altfor mange blir ikke ferdige i tide eller innenfor budsjett. Noe bør gjøres, spesielt siden den teknologiske utviklingen løper fra den tregere forskningen, konstaterer hun.

To spørsmål

Bradway mener at forskere må lære av andre forskere for å forbedre prosjektstyringen.

Hun startet med to spørsmål: Hvordan håndterte forskere komplekse studier innen digital helse? Og, hvilke teknologier og strategier brukte de i samarbeidet?

Bradway og kollegene søkte i tidligere forskning og fant relevante studier. Deretter kontaktet de forskere og spurte om å få intervjue dem. 15 forskere fra 8 internasjonale studier sa ja til å delta. De fleste av dem var kvinner. Intervjuene ble gjort mellom 2020 og 2022.

– Målet var å få innsikt i teknologibruk, men også i de menneskelige faktorene. Blant annet ville vi høre om hvordan personene opplevde ulikheter og relasjoner.

Måtte prøve seg frem

Intervjuene viste at flere av forskerne ikke følte seg som «fødte» prosjektledere. Likevel tok de på seg lederrollen i teamet. En forsker svarte følgende i intervjuet:

«Jeg er ikke et teknologimenneske. Jeg er sykepleier … Jeg ble på en måte nettopp satt inn i denne lederrollen, så jeg tror i starten at jeg ikke visste så mye om hvordan jeg skulle gjøre det … Det var prøving og feiling.»

Flere som stiftet bekjentskap med forskning på digital helse for første gang, syntes at det var spennende. Flertallet svarte at det var bra å ha folk med ulik faglig bakgrunn. Noen pekte på at partnere var ivrige i starten, men ofte falt av mot slutten.

En felles forståelse av målet og et godt arbeidsmiljø ble fremhevet av flere som viktig. En ga denne kommentaren:

«Jeg tror det virkelig hjalp [å si] «… dere kan alle snakke i teammøtet … Vi lærer alle sammen … Du kan tilby verdifull innsikt fra et administrativt synspunkt som vil være fordelaktig for studiet.» Jeg fortalte folk at talentene deres var verdifulle.»

Brukte teknologien de hadde

Intervjuobjektene ble spurt om hvilke teknologier de brukte i forskningsprosjektene. Noen svarte at det kunne være tilfeldig – de brukte teknologiske løsninger som var kjøpt inn av arbeidsgiveren deres.

Én rapporterte å ha fem ulike Microsoft Teams-kontoer. Mange av de spurte oppga at epost var vanligste kommunikasjonsform og at samarbeidspartnere kunne være lite villige til å jobbe sammen i en annen digital plattform.

Krav til personvern og datasikkerhet

Forskere pekte også på at reglene for behandling av personopplysninger førte til at studien ble forsinket. 

Det kunne skje hvis de for eksempel skulle overføre data fra elektroniske pasientjournaler eller nasjonale helseregistre. Noen ganger utgjorde personvern og sikkerhetskrav en stor barriere, slik én person beskriver det:

«Det tok mer enn 1,5 år å få de fullstendige dataene.»

I én av studiene måtte deltakerne søke om å hente ut data fra en database hver gang de ønsket tilgang til datasettet. Å få eksportert data krevde kunnskapen til en annen forsker som ikke var lett å få tak i.

Epost vanligst

Forskningsteamene brukte mest epost i det daglige arbeidet. Det til tross for at det var krevende å holde styr på informasjonsflyten der. 

Noen ganger fikk de motsatt problem. De fikk ikke nok eposter. Det kunne skje hvis de trengte svar fra en partner. Informasjon kunne glippe når medarbeidere sluttet eller nye begynte.

Noen team brukte meldingsapper på mobil når de utvekslet informasjon som ikke var sensitiv. Enkelte ble stresset av å motta meldinger «dag og natt» og meldte seg ut av gruppechattene.

Personer i nesten samtlige team svarte at de hadde brukt skyløsninger som for eksempel Google Drive. Fordelen var at de kunne jobbe i dokumentene samtidig. Men noen sa at folk hadde tilgang, men aldri logget på løsningene.

Teammedlemmene ble til slutt spurt om hva de ville ha gjort annerledes.

– Mange svarte at det var lurt å planlegge hvilke teknologiske løsninger som skulle brukes til ulike formål og faser. Men få hadde fått dette bra til i praksis. Noen mente at automatisk uttrekk av data ville gjort arbeidet lettere, sier Bradway.

Få det inn i kurskatalogen

Hva ble konklusjonen?

– God kommunikasjon og informasjonsflyt var svært viktig for at forskerne skulle nå målene. Hvis alle i gruppen klarte å legge egoene sine til side, gikk alt lettere, sier Bradway.

Å samarbeide på tvers av fag, fakulteter, samfunnssektorer og land er vanskelig. De forskerne som fikk det best til, klarte å enes om visjonen og var tydelige på oppgaver og ansvar. De kommuniserte jevnt og trutt.

– Forskere får ofte kultursjokk når de begynner å jobbe sammen med folk fra andre industrier og sektorer. Det tar tid å tilpasse seg dette. De som er lydhøre og tilpasningsdyktige, har et stort fortrinn, understreker Bradway.

Hun mener det bør utvikles prosjektverktøy som støtter forskning på en effektiv måte. Verktøyene må bidra til godt tverrfaglig samarbeid. De bør gi et bedre alternativ enn de mange «digitale siloene» som finnes i dag.

– En studie er ikke en liste med objektive oppgaver som skal utføres. Det krever god innsikt i menneskelige og psykologiske faktorer og godt lederskap. Slike ting påvirker et samarbeidsklima. Det vil være et fremskritt hvis universitetene tar inn flere slike tema i kurs og studieprogrammer, sier Bradway.

Referanse:

Meghan Bradway m.fl.: What the textbooks don’t teach about the reality of running a digitally enabled health study: a phenomenological interview study. BMC Digital Health, 2024. Doi: 10.1186/s44247-024-00124-6