Grønn svada

Fra å med i år har mange norske selskaper fått 1100 nye “grønne” rapporteringskrav i fanget. Foto: Shutterstock

Blir verden til et bedre sted av 1100 nye rapporteringskrav?

Dette er en kommentar

Fra å med i år har en stor andel norske selskaper fått 1100 nye “grønne” rapporteringskrav i fanget. Fra og med 2026 gjelder reglene for nesten samtlige norske selskaper.

Det er overveldende og forvirrende.

Rapporteringsstandarder er tørre greier, men la oss ta det veldig kjapt: CSRD er EU-direktivet om bærekraftsrapportering, og ESRS er de europeiske standardene for denne bærekraftsrapportering. De sistnevnte standardene gjelder fra og med regnskapsåret 2024, og fra og med neste år må de med i selskapenes årsberetning.

Bakgrunnen for de nye reglene er EUs planer for å få fart på det grønne skiftet.

Vi trenger å enes om hva som er vesentlig for å få dette til og hvordan vi kan måle og forsikre oss om at vi utvikler oss i riktig retning. 

Status akkurat nå, et knapt år før de nye rapporteringskravene er et faktum, er ikke oppløftende. Det viser seg at et lite mindretall av bedriftene er gode, mens det store flertallet har en enorm jobb å gjøre fremover. 

Ifølge den nye ESG100-rapporten fra konsulenthuset Position Green, sier 96 prosent av de største selskapene i Europa at de har “net zero”-ambisjoner innen 2050, altså planer om å bli netto utslippsfrie. Men det viser seg at bare 32 prosent av dem faktisk opplyser om investeringsplanene de har for å bli utslippsfrie. 

Dette går altså veldig sakte.

I tillegg til at de aller færreste selskapene med nullutslippsambisjoner faktisk kan vise til hva de gjør for å nå dette målet, viser også ESG100-rapporten at:

• Selskapene sliter med å rapportere på en rekke av de mest elementære punktene i det nye rammeverket, som for eksempel menneskerettigheter, forskningsbaserte måltall, utslipp og biologisk mangfold.
• Styrene må i større grad vurdere egen ESG-kompetanse og knytte lederlønninger til bærekraftsmål.
• De bærekraftsrapportene som er best er også ekstremt kompliserte å forstå og de er lange.

Med de nye reglene må selskapene blant annet gjøre en såkalt dobbel vesentlighetsanalyse. Det betyr at selskapene, i tillegg til å vurdere hvordan påvirkning de har på miljøet rundt seg, også må vurdere hvordan deres verdiskapning påvirkes av miljøet

Det er også detaljerte datapunkter som skal fylles ut om selskapenes leverandørkjede og styrenes kunnskap på ESG skal beskrives. Blant annet.

Dette er ekstremt tidkrevende og for mange føles det meningsløst og lite relevant. 

Er rapporteringsregelverket også med på å gjøre europeisk industri mindre konkurransedyktig?

Tidligere sjef for den Europeiske sentralbanken og statsminister i Italia, Mario Draghi, mener det.

I rapporten som bærer hans navn som ble lagt frem tidligere denne måneden, får EUs nye bærekraftsrapporteringsregler det glatte lag. 

Rapporten legger frem en statusrapport og forslag til veien videre for Europas konkurransekraft og dagens geopolitiske utfordringer. Nettopp sprikende rapporteringskrav trekkes frem som en årsakene til EUs sviktende konkurransekraft. Kravene beskrives som en kilde til regulatorisk byrde som blir forsterket av at det ikke følger med en innføring eller forklaring på hvordan reglene skal etterleves. 

Draghi-rapporten estimerer kostnadene relatert til å forsøke å rapportere i henhold til reglene et sted mellom 150.000 euro til en million euro pr. selskap, avhengig av størrelse og om det er børsnotert eller ikke.

Meningsløst, ja. Men samtidig utrolig viktig.

Skal vi få fart på de det grønne skiftet må det settes strenge regulatoriske krav fra myndighetene. Det kan jo også faktisk hende at Draghi-rapporten tar feil, at ved å være tidlig ute med dette arbeidet, så gir det Europa et konkurransefortrinn på sikt. De nå altfor detaljerte rapporteringskravene er jo med på å sikre næringslivet for fremtiden ved å ta for seg hver eneste tenkelige (og utenkelige) risikofaktor.

I løpet av neste år skal Finanstilsynet for første gang gjøre vurderinger av selskapenes bærekraftsrapportering. Da blir det alvor.

Bærekraftsrapporteringen skal være likestilt med finansiell rapportering og være en del av årsberetningen, og det skal være en sammenheng her.

Hva skjer med dem som ikke leverer i henhold til disse nye reglene? Vel, ikke mye. I hvert fall ikke enn så lenge. Ettersom reglene er mange og nye, forventer tilsynet at rapporteringen vil være mangelfull og at det vil være mange revisoranmerkninger.

Foreløpig er usikkerheten stor og svært mange har et gigantisk stykke arbeid foran seg for å kunne rapportere i henhold til de nye reglene.

I mellomtiden er det først og fremst revisor- og den grønne rådgivningsbransjen som tjener fett på forvirringen.