Filosof: – Det moderne mennesket har et distansert forhold til dyr

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Oslo - les mer.

Arne Johan Vetlesen ser til filosofer og antropologer for å håndtere spørsmålet om hva dyr og deres levekår betyr for oss mennesker i en verden hvor naturen er under press. (Foto: Mari Lilleslåtten / UiO)

For de fleste i dag er dyrets vei til middagstallerkenen abstrakt, mener filosof Arne Johan Vetlesen. I en ny bok skriver han om vårt forhold til dyr og det pågående tapet av natur og arter.

– Vi er fulle av selvmotsigelser når det gjelder dyr.

Det sier Arne Johan Vetlesen. Filosofiprofessoren fra Universitetet i Oslo (UiO) er aktuell med en ny bok om dyrene og oss. 

Nylig delte han innholdet på et arrangement i Oslo med Kathrine Kinn. Hun er bonde og forfatter.

– Hvis det for eksempel er sånn at grad av intelligens er en indikator på hvilken behandling dyret fortjener, så er jo spørsmålet hvorfor vi spiser grisen, men ikke hunden vår. Undersøkelser viser at grisen er sannsynligvis minst like intelligent som de fleste hundene, påpeker filosofen. 

Vetlesens nye bok om dyr avslutter en trilogi om vårt moderne natursyn. Etter han hadde gitt ut «Denial of Nature» (2015) og « Cosmologies of the Anthropocene» (2019) ble han utfordret av en student til å skrive om dyr. 

For å gjøre det har han gått inn i hva andre filosofer har tenkt om dyr.

– Det gjennomgående er at filosofene som har sagt noe om dyr, har sammenlignet med mennesker. Men de forskjellene som har interessert dem, har vært i menneskenes favør – dyrene har kommet dårlig ut, som underlegne menneskene.

Filosofer er økologiske analfabeter 

Problemet for mange filosofer har ifølge Vetlesen vært at de ikke tar høyde for variasjonen mellom dyr. Da kommer de fort til kort.

– Sammenligner vi spenst eller styrke, vet vi at det er mange slags dyr som løper fra oss med en gang. Og hvis vi møter dem en til en, er det mange dyr som vil være overlegne oss.

Han går så langt som å si at de fleste filosofer er det han kaller økologiske analfabeter. 

– De er interesserte i såkalte transcendentale mulighetsbetingelser for tenkning. Men de faktiske betingelsene for at vi lever og kan fortsette å leve, de er helt utenfor boksen for de fleste. 

Transcendental er et filosofisk begrep ofte brukt om fenomen som er en forutsetning for, bakenfor, utenfor eller hinsides all menneskelig erfaring.

Dyrenes vei til matfatet er abstrakt 

Tidligere vokste mange i Norge opp på gård. De omga seg med dyr som kyr, høner og griser. 

I dag er det helt annerledes.

– I den grad vi omgås dyr i dag, har vi kjæledyr. Mens de dyrene det er flest av, er kyllinger og den typen dyr som inngår i industriproduksjon, som nå er fabrikkbasert, påpeker Vetlesen. 

Dyrene som havner på middagstallerkenen, har vi dermed ikke noe forhold til, tror han. 

Det moderne mennesket ser mest til kjæledyr, som hunder og katter. (Foto: Priscilla Du Preez / Unsplash)

– Og jeg tror at kunnskapen om hva som ligger bak det kjøttstykket eller den fisken, hvordan det har sett ut og hvordan det har seg at det har endt opp her, det er veldig abstrakt for de fleste i dag. 

Vetlesen har vært opptatt av hvordan filosofi, miljøfilosofi, naturfilosofi og antropologi kan berike hverandre. Han har sett til antropologi i arbeidet med boka. 

Det gir han konkrete eksempler å tenke med, som hvordan urfolk i Amazonas eller Australia jakter. Det krever både ydmykhet og respekt for dyrene å lykkes.

– De kommer jo bare frem hvis de selv vil. Det er ikke opp til oss. Får de tak i dyret, så viser de også respekt ved å bruke alt, både kjøttet og skinnet.

Det kan være et korrektiv til vår mentalitet i dag, tror filosofen.

Vi er blinde for endringer i naturen 

Vetlesen har alltid vært og er fortsatt, fascinert av rovfugler. Da han vokste opp, pleide han å følge med på en fiskeørn som holdt til ved et tjern i nærheten av hytta si. 

Men da hans egne barn vokste opp, var den borte.

– De aner jo ikke at den pleide å være der, så de savnet den ikke. For hvordan kan du savne det du aldri har erfart? 

Dette ser han i sammenheng med at selv om endringer skjer fort, så er vi ofte blinde for dem. Det kalles «shifting baseline syndrome» på engelsk – referansepunktet for hva som er det vanlige, flytter seg.

Det ser han også i synet på ville dyr. Fra en generasjon til en annen har det blitt vanligere å se et majestetisk dyr som tigeren i fangenskap og farlige rovdyr som isbjørn i sårbare situasjoner.

– Det blir nærmest en form for sentimentalisme rundt ville dyr. Barn lærer ikke å frykte eller respektere den store, mektige isbjørnen. De vil synes synd på den. 

Dyrs sorg og smerte

Spørsmålet om hvordan vi skal leve sammen med dyr, griper likevel inn i spørsmål mange filosofer har balet med lenge – det handler om liv og død.

– Det er noen grunnleggende sannheter: Som mennesker er vi ikke unntatt betingelsene for liv. Vi er en av mange arter og en del av utvekslingen mellom liv og død som alle inngår i. 

Smerte er også et problem som kan takles filosofisk. 

– Der er jeg veldig realistisk – det nytter ikke å hindre eller forsøke å gripe inn for å hindre all mulig smerte hos dyr. 

Han viser til filosofen Schopenhauer sitt syn på empati. 

– Det at vi mennesker er smerteutsatte, smerteømfintlige vesener, er grunnlaget for moral og empati, for at vi kan skjønne hvordan andre har det. Jeg er smerteutsatt – akkurat som dem.

Men et element Vetlesen dveler ved, er hvordan noen dyr kan sørge over tap av en artsfrende. Det er det for eksempel påvist at elefanter gjør.

Utryddingen av dyr er taus og usynlig 

Mennesker er ansvarlige for store tap av dyr, men da er det ikke jakt Vetlesen har i tankene. I det store bildet er det nemlig en marginal dødsårsak. 

For å forklare trekker han frem hubroen. Det er Nord-Europas største ugle. Den ble tilføyd listen over truede fuglearter i Norge i 2012. 

På den norske rødlisten over sårbare og truede arter er hubro i kategorien en: sterkt truet. (Foto: Sonder queat / Unsplash)

– Det skjer ikke fordi det drives jakt på Hubro eller fordi opinionen er enige om at vi ikke skal ha hubro. Nei, det skjer etter at det kom en ny motorvei her, et nytt hyttefelt der. Det er bare litt hver gang. 

Han kaller det tause drap.

– Det er ingen som vil hubroen vondt. Men jo mer plass vi skal legge beslag på, jo mindre blir det igjen til de andre. Jordkloden og arealet er ikke elastiske størrelser, understreker Vetlesen. 

Det er også usynlig. 

– Du kommer ikke over døde hubroer på bakken selv om du går tur der de var i fjor.

Enten man leser i nyhetene at en ny art er lagt til lista over truede arter eller opplever at lyden av en kattugle er forsvunnet fra nærmiljøet, så er det et eksempel på den bekymringen Vetlesen angriper med filosofisk innsikt.

– Det skjer overalt. Og det skjer på alle verdens kontinenter 24/7. Det blir mer og mer, verre og verre – og vi henger ikke med. 

Denne artikkelen er basert på arrangementet Dyrene og oss. En samtale med Arne Johan Vetlesen på Universitetet i Oslo 12. november 2024.

Referanse:

Arne Johan Vetlesen: Animal Lives and Why They Matter. Bok utgitt på Routledge, 2024. Sammendrag.