Denne kinesiske skoen forteller flere kvinnehistorier

Ellinor Maurstad var ikke i tvil da forskning.no spurte henne om den fineste gjenstanden på Kvinnemuseet:

En silkesko fra Kina, lagd for snørte føtter.

Skoen tilhører en tusen år lang praksis, som gjorde det umulig for kvinner å bevege seg naturlig. Den viser et skadelig skjønnhetsideal som startet hos en prins og spredde seg til hele folket.

Men skoen byr også på andre historier:

Hvem var fru Eriksen?

Hvorfor ble skoen brukt i norsk skole?

Hva kan alle museer i Norge lære av denne skoen?

På størrelse med sko for ettåring

Skoen er 11,5 centimeter lang. Det tilsvarer skostørrelse 19, som passer barn rundt ett år. En sko i størrelse 37 er dobbelt så lang.

– Praksisen med snøring av kvinneføtter skal ha startet rundt 1000-tallet. En prins så en av konkubinene sine gå med snørte føtter. Det likte han veldig godt og ba alle om at de skulle binde føttene sine, forteller Maurstad.

Deretter spredde skikken seg til overklassen. Små, smale føtter ble et ideal.

Behandlingen startet fra fireårsalderen, mens jentenes føtter fortsatt var myke, ifølge Britannica. De fire tærne, unntatt stortåen, ble bøyd under fotsålen og bundet stramt med bandasjer. Deretter ble båndene strammet med jevne mellomrom for å hindre at føttene vokste. 

Det var ekstremt smertefullt. Jentene fikk sår, infeksjoner og koldbrann. De falt ofte.

Dette bildet er tatt i 1911 av en kvinne med snørte føtter. Fire tær blir bøyd under fotsålen og bandasjert. Idealet var en fotlengde på 10 centimeter. (Foto: Women Of All Nations, Underwood)

Klarte ikke å gå

– De klarte nesten ikke å bevege seg. Kvinner med snørte føtter fikk en spesiell gange, med små, små skritt. Denne måten å gå på ble mote, også blant kvinner som ikke bandt føttene sine, forteller Maurstad. 

– Snørte føtter ble en forutsetning for å bli gift. Om en kvinne ikke hadde slike føtter, ga det inntrykk av at familien hadde dårlig råd, sier Maurstad.

Skikken spredde seg til bondeklassen. Men med snørte føtter kunne ikke kvinnene arbeide ute på åkrene.

– Så de måtte bestemme seg om hva som var mest lønnsomt. Skulle de binde føttene på datteren og miste arbeidskraft, men kanskje få henne godt gift. Eller var det mer verdt at hun jobbet ute på marka, sier Maurstad.

Ofte valgte de ut én datter som fikk bundet føttene og jobbet hjemme, mens de andre jobbet på åkrene. 

Eieren til den lille skoen er ukjent. Den ble brakt til Norge på 1950-tallet. (Foto: Bård Løken, Anno Kvinnemuseet / CC BY-ND)

Siste skofabrikk stengte i 1988

Praksisen var ikke bare et skjønnhetsideal, men også en måte å kontrollere kvinner på, mener forskere fra Harvard. Et ordtak lød: «Bundne føtter går ikke utenfor porten.» Kvinner satt hjemme og spant, vevde og sydde. Mange familier var avhengig av inntektene. 

I 1911 var det over for keiserdynastiene i Kina.

– Fotbinding ble ikke forbudt, selv om det nye regimet vil ha slutt på praksisen. Men mange fortsatte, sier Maurstad.

Da kommunistene og Mao Zedong kom til makten i Kina i 1949, ble praksisen forbudt og straffet.

– Den siste fabrikken som lagde sko for snørte føtter, stengte i 1988. Da var det i hovedsak de eldre kvinnene som hadde bruk for slike sko, sier Maurstad.

Hvem er fru Eriksen?

Men hvordan havnet silkeskoen i Norge?

– En kinesisk kvinne vi ikke vet hvem er, ga skoen til norske fru Eriksen. Hun var i Kinamisjonen og skulle reise hjem til Norge, forteller Mona Pedersen. Hun er avdelingsdirektør på Anno museum, avdeling Kongsvinger.

– Misjonærene var aktive i arbeidet mot fotbinding, sier Maurstad.

Fru Eriksens historie er ukjent. Kvinnemuseet vet at skoen kom til Norge på 1950-tallet, men ikke hvorfor fru Eriksen fikk den. 

– Vi har forsøkt å finne Eriksen-paret i flere kilder og arkiver, men har ikke klart å finne dem, sier Pedersen.

Så om lesere av forskning.no har informasjon om herr og fru Eriksen som var misjonærer i Kina, så ta kontakt med Kvinnemuseet. Ekteparet kom tilbake til Norge på 1950-tallet og kan ha bosatt seg på Grorud. De hadde også en venn som het Aslaug Bergliot Haslum, som døde i 2023.

Ellinor Maurstad og Mona Pedersen vil gjøre norske museer bedre på kvinnehistorie. (Foto: Nina Kristiansen)

Hvorfor ble skoen brukt i norsk skole?

Fru Eriksen ga skoen videre til sin venn, Aslaug. Hun ga den videre til sin grandniese, Tone Buberg.

Nå er vi framme på 1970-tallet og kvinnebevegelsen.

– Buberg er aktiv i kvinnebevegelsen. Hun og andre lærere brukte skoen i undervisningen for å vise måter kvinner blir undertrykt rundt om i verden. Snøring av føtter er ytterste konsekvens, forteller Maurstad.

Skoen ble også tatt med på 8. mars-arrangementer og møter i partiet Rødt.

Tone Buberg har donert skoen og andre gjenstander til Kvinnemuseet. De er med på å dokumentere de siste femti års kvinnehistorie, fra kamp om vilkår og rettigheter i arbeidslivet, adgang til yrker og politiske verv, likestillingslov, abortlov, like rettigheter for skeive og minoriteter, større kulturell og sosial frihet. 

Og hva kan alle museer i Norge lære av denne skoen?

Kvinnemuseet leder et museumsnettverk for kvinnehistorie.

– Til tross for at museene har snakket om dette siden 1990-tallet, så er fortsatt ikke kvinners erfaringer og historie en selvsagt del av utstillinger og formidling, sier Pedersen.

Derfor har nettverket startet prosjektet «Kjønnets verdi i et museumshierarki.» Og her kommer den kinesiske silkeskoen inn.

– To ting gjør gjenstander verdifulle for museer. Den ene er proveniens, altså å kunne dokumentere opphav og historikk. Det andre er sammenhengen gjenstanden befant seg i, sier Pedersen.

Kvinners eiendeler og erfaringer har blitt sett på som hverdagslige og mindre viktige.

– Derfor har museumsgjenstander fra kvinnelivet dårlig dokumentasjon. Det gir dem lavere kulturell verdi, sier Pedersen.

Kvinnemuseet åpnet i 1995 i forfatteren Dagny Juels barndomshjem på Kongsvinger. Nå vises fem ulike utstillinger: om leketøy og barndom, om abort og seksualitet, om kvinnekampen i Norge fra 1850, om Dagny Juels liv og om verdens første kvinnelige polfarer, Monica Kristensen. (Foto: Nina Kristiansen)

– Kvinners liv må pusles sammen

Den kinesiske skoen har ukjent eier. Fru Eriksen kan, som andre kvinner, ha byttet navn i løpet av livet, noe som gjør søk i arkivene vanskeligere. 

– Skoen viser de mange inngangene en museumsgjenstand kan ha. Den forteller om en skadelig praksis i Kina, om misjonen i Kina og om politisk aktivisme, sier Pedersen.

– Men kvinnelivene må pusles sammen. Du finner ikke alt i ett arkiv, men må lete i flere. Det tar tid, og mange museer prioriterer ikke den ekstra innsatsen eller er ikke klar over hvordan de skal jobbe.

Derfor lager Kvinnemuseet en håndbok for museumssektoren.

– Museene har en viktig rolle i demokratiet vårt. Vi skal synliggjøre grupper i befolkningen som har vært underrepresenterte. Hvordan skal vi klare det, når vi ikke engang klarer å ivareta halvparten av befolkningen, spør Mona Pedersen.