8 hours ago
2
Thomas Hylland Eriksen døde onsdag 27. november og ble 62 år. Han etterlater et enormt tomrom i offentligheten, i akademia og som god venn, skriver hans venn og kollega, Dag O. Hessen. (Foto: Ole Berg-Rusten / NTB)
Thomas Hylland Eriksen og Dag O. Hessen i samtale på Løkken litteraturfestival i Tønsberg, 2020. (Foto: Privat)
Thomas er borte. Det er nesten ubegripelig, selv om det ikke var uventet.
Få har vært mer levende enn han, utrettet så mye og satt slike spor. Han har strengt tatt fylt flere liv som offentlig intellektuell, i ordets beste mening.
Mange har spilt på tittelen på hans siste bok Det umistelige, som kom tidligere i høst, og som skulle bli den siste av hans mange og viktige bøker om verden, samfunn, kultur, utvikling - hva det vil si å være et menneske - og hva som gir livet mening og verdi.
De aller fleste av oss er høyst unnværlige, men i Thomas tilfelle ligger begrepet umistelig nær. Han etterlater et enormt tomrom i offentligheten, i akademia og som god venn.
Jeg ble kjent med Thomas på slutten av 1990-tallet, da vi begge hadde skrevet hver vår bok om Darwin. Bare det at en sosialantropolog skrev om Darwin, i tillegg velskrevet og med dyp innsikt i evolusjon og historikken, var ganske oppsiktsvekkende. Så var riktig nok den unge Thomas allerede vel etablert som skribent, debattant og intellektuell.
Vi møttes for å diskutere felles interesser omkring evolusjon og menneskets natur, og det ble starten på et vennskap som har vart siden.
Det ble også begynnelsen på felles bokprosjekter som Egoisme (som strengt tatt heller burde hett Samarbeid), På stedet løp (om konkurransens paradokser i natur og kultur), Antropocén (om menneskets tidsalder), samt et påbegynt prosjekt med arbeidstittelen Fremtiden avlyst? (Om kortsiktighet og demokratiets dilemmaer i miljøsammenheng).
En klassisk illustrasjon innen gestaltpsykologien er andekaninen, en figur som vekselvis framviser en and eller en kanin, alt etter hvor eller hvordan man fester blikket. Man vet naturligvis at begge figurene finnes der, men å se begge i samme blikk lar seg ikke gjøre. Vi brukte denne metaforen i bøkene, og den passer også her, siden Thomas var av de få som evnet å se anden og kaninen – samtidig.
Minneord og nekrologer er naturlig nok notorisk positive, men om Thomas er alle superlativer berettiget. Han hadde en enorm kunnskap på de fleste felter, en kunnskap han maktet å analysere, kombinere og formidle både i strengt faglige formater, men ikke minst gjennom bøker, kronikker, debatter og andre fora.
Han hadde også en rent ubegripelig arbeidskapasitet, og selv da han senket aktiviteten da han ble alvorlig syk for 8 år siden, nesten ned på nivå med oss alminnelige, fortsatte han å opplyse samfunnet - og hadde planer også for framtiden.
Der de fleste trolig ville resignert, fylte han livet med det som var meningsfylte gjøremål, som nødvendigvis også er utmerket terapi. Det var forøvrig mot sykdommens dødsdom han skrev boka Syv meninger med livet, fylt av livsvisdom, blottet for selvmedlidenhet.
Noen blir faglige enere ved å bli faglig enøyde, eller utvikle spisse albuer. Thomas var sosial til fingerspissene, nysgjerrig på alle aspekter ved livet (og en meget habil musiker), og et raust menneske. Sine venners venn, og et ja-menneske i alle sammenhenger. Så hadde han også et sosialt nettverk og en vennekrets uten sidestykke.
Men hva er nå meningen med livet? Jo, det er å finne mening i livet, ved å utrette noe for fellesskapet så langt man evner. Thomas fant denne meningen. Vi andre får fortsatt lete i det tomrommet han nå etterlater både i offentligheten, i akademia - og personlig, for oss som var så heldige å ha ham som venn.
English (US)