Behovet for dissidenter

Foto: DADO RUVIC / Reuters / NTB

En «konspirasjonsteori» om korona ble plutselig en reell debatt.

Dette er en kommentar

Hvert år, på selve demokratiets dansegulv, presenterer Arendalsuken Tillitsundersøkelsen. NRK laget en dramatisk vinklet sak om at «færre stoler på norske politikere», men det er egentlig ikke det undersøkelsen viser.

Snarere er tilliten til de politiske institusjonene stabilt høy.

Etter flere år med en rekke profilerte skandaler i politikken – fra #metoo til aksjer – har 69 prosent tillit til Stortinget som institusjon. Det er om lag på samme nivå som siden undersøkelsene startet i 2018, med unntak av et hopp opp i pandemiårene.

Tilliten er gullet vårt, som utallige politikere, trepartsdeltagere og samfunnsforskere har sagt.

Den er så høy at vi kanskje må minne oss selv om at et samfunn også trenger uenighet, gnisninger og dissens.

Før sommeren ga tenketanken Langsikt ut et notat skrevet av molekylærbiologen Sigrid Bratlie. Det fikk en viss oppmerksomhet, men først da VG laget en stor sak i august, ble det virkelig debatt.

Tidligere har den såkalte lab-hypotesen om koronaviruset vært stemplet som en konspirasjonsteori.

Men Bratlie skriver at det ikke bare er mulig, men «mest sannsynlig» at pandemien, som kostet millioner av menneskeliv og utallige milliarder kroner, var et resultat av et uhell ved et laboratorium i Kina, konkret Wuhan.

– Jeg var dypt sjokkert hele veien, og måtte alltid dobbeltsjekke: Kan dette virkelig stemme? Det virker for crazy til å være sant, fortalte forskeren til VG.

Det hun oppdaget var en sammenblanding av vitenskap og politikk hvor hensynet til Kina, og skepsisen til daværende president Donald Trump, smeltet sammen til en ulekker smørje.

I pandemiens første fase var det nesten bare den lille, borgerlige avisen Minerva som virkelig laget journalistikk om problemstillingen.

De fleste andre holdt seg unna.

Det er viktig å understreke at lab-hypotesen fortsatt er svært omdiskutert, og på ingen måte bevist, men den diskuteres nå som en reell mulighet.

I boken Det blåøyde riket spør akademikeren Nina Witoszek og korrupsjonsjeger Eva Joly om det kan bli for mye tillit? Kan vi ha for mye gull?

Lite tillit er gift for et samfunn. Hvis folk ikke stoler på hverandre, stoler de ikke på myndighetene. Det gir svake og ustabile stater, som blant andre statsviteren Francis Fukuyama har vist.

Samtidig kan skyggesiden ved høy tillit være konformitet – i verste fall at avgjørende spørsmål blir liggende.

Balansegangen er svært vanskelig. For det finnes konspirasjonsteorier. Mange av dem. De er farlige, og de fleste av dem starter med mistillit til makten. Verdien av uenighet er ikke en blankofullmakt til enhver virkelighetsfjern eller spinnvill teori. Snarere er det et argument for rigide, grundige og kritiske undersøkelser.

Et samfunn uten kjettere, dissidenter, fritenkere og skeptikere risikerer å bli makelig, satt og naivt.

Det er en bjørnetjeneste for demokratiet.

I 2008–09 var jeg redaktør for Minerva. Nåværende redaktør er en venn.