«Vil gjøre kristendommen mer spiselig»

Går det an å være litt kristen? Ja, mener forfatteren Åste Dokka, som vil gjøre kristendommen mer spiselig for folk.

Forsøket er fint. «Litt kristen. Eller hvorfor er det greit at kirka er full av folk som ikke vet hva de tror på» er blitt en sympatisk, lettlest bok.

Teologen og Vårt Land-kommentatoren behersker kunsten å snakke til vanlige folk. Noe av det sterkeste i boken er et tjuetalls mini­biografier av mennesker i forfatterens omgangs­krets – anonymiserte – som møter utfordringer i hverdagen.

Er det psykologen som kan hjelpe når livet butter?

Eller kan vi finne trøst og oppbyggelse hos Gud?

Varm, kald eller lunken

Boken inspirerer meg til å tenke grundigere over mitt eget forhold til kirken.

Jeg er blant dem forfatteren kaller gule. Det er alle vi som er innmeldt i stats­kirken, men som sjelden praktiserer noe kristenliv og ikke helt vet hva vi tror på.

Ifølge Opinions­undersøkelsen fra 2019 definerte 50 prosent av de spurte seg til denne gruppen.

De røde, de som er tydelig avvisende til kristendommen, er færre, omtrent 30 prosent. Den grønne gruppen er den minste. Den består av de virkelig dedikerte kirke­gjengerne. 18 prosent av de spurte hører hjemme i denne gruppen.

Jeg liker godt hvordan Åste Dokka viser at religion og psykologi forholder seg så tett til hverandre. Når var det terapeutene overtok prestenes rolle i livskriser?

Er det kanskje kirkens svekkede stilling som normgiver som har ført til en større eksistensiell uro og et økt behov for flere psykologer?

Eksistensiell junkie

Åste Dokka er selv nærmest besatt av åndelige diskusjoner, kan hun avsløre.

Til å være så opptatt av det eksistensielle, er hun overraskende pragmatisk. En kristen praksis med kirkegang og ambisjoner om å være et godt medmenneske, kan i mange tilfeller veie opp for bekjennelsen, mener hun.

Og uten krav om å tro, kan kanskje flere lokkes til kirken og nyte av de skattene hun selv har funnet.

Er hun ikke redd for at religionen skal utvannes, lurer jeg på. Dokka bedyrer at hun ikke kaster alle prinsipper over bord, selv om hun sier ja takk til både «breddefotball og elitefotball».

Vanskelig å være menneske

I fire omfattende kapitler skriver hun seg opp mot den amerikanske psykologi­professoren og forfatteren Irvin David Yalom og hans bok «Eksistensiell psykoterapi».

Han er ateist, men ser at psykologien og religionen har klare berørings­punkter i forsøket på å stille menneskenes eksistensielle angst.

Den bunner i fire grunnleggende temaer: døden, friheten, ensomheten og meningen med livet.

Dokka vil vise hvordan kristendommen har bedre forklaringer, og bedre svar, enn de Yalom kan by på.

Hør Åste Dokka fundere over eget liv i NRK-podkasten «Morgenandakt»:

Argumentasjonen hennes er lett å følge med på.

Ja, livet er utfordrende og verden ikke bare vakker. Så det overrasker meg at Åste Dokka ikke berører det ondes problem. Helvete tror hun ikke på.

Hun skriver heller ikke noe om kirkens makt­overgrep gjennom historien, men sier bare at alt er mye bedre nå:

Det kommer an på øynene som ser. Med et litt videre perspektiv kunne hun funnet adskillige grunner til at folk velger å holde seg unna religiøse forsamlinger.

Vi trenger tilhørighet

Tilhørighet og samhold er noe av det kirken kan by på, skriver Dokka. Og nettopp den siden av religionen savner en forfatter som franske Michel Houellebecq, som skildrer mistrøstige menn stilt alene overfor en altfor stor frihet.

Jon Fosse derimot, skildrer religionens saliggjørende kraft gjennom kunsten og musikken.

Dokka viser hvordan kjente skikkelser som musikeren Nick Cave eller sosial­antropologen Mikael Kurkiala har funnet veien til kirken like mye på grunn av stillhet og kontemplasjon som av overbevisning.

Skjærer alle over én kam

Jeg savner en dypere diskusjon om det overskridende og umulige i troen.

Dessuten har jeg noen innvendinger mot Dokkas generaliseringer. Hun starter boken med at hun ikke vil snakke på vegne av alle, men kommer raskt med et men:

Jeg blir alltid skeptisk når et slikt men dukker opp.

En annen uheldig generalisering er at hun gjennomgående bruker kreft i eksemplene på alvorlig syke mennesker som får et brutalt, men kanskje øyeåpnende møte med døden.

Kreft er en dødelig sykdom, ja, men mange kreftsyke overlever. Dokkas generalisering blir stigmatiserende. Den kan også virke skremmende, når selve ordet kreft blir ensbetydende med å være dødssyk.

For øvrig gleder jeg meg over Åste Dokkas inkluderende holdning. Hun vil dele det fineste hun vet med flere.

Denne rausheten gjør «Litt kristen» til en verdifull bok å lese.